Ignorante filmanmeldere

ANMELDELSEN av «Sin City» viser at det er på høy tid at filmanmelderne i VG, Dagbladet og Aftenposten lærer seg at tegneserier er et selvstendig medium, og ikke en sjanger. Kan dere vennligst slutte å bruke «tegneserie-aktig» som et skjellsord? Da jeg anmeldte tegneserien «Star Wars Republic» kalte jeg den ikke «film-aktig», selv om de endeløse actionscenene og sjarmløse pappfigurene minnet sterkt om Hollywoods dusinvarefilmer. Av samme grunn avskriver jeg ikke litteraturhistorien på bakgrunn av «Illustrerte Klassikere». Blant filmanmelderne i Norges tre største aviser er derimot kunnskapsløsheten om tegneseriemediet så dyp at «den niende kunstarten» er redusert til et nedsettende adjektiv. Ord som «tegneserie-aktig», «på tegneserie-nivå» og «tegneseriefigurer» brukes for å vise hvordan en filmskaper ikke gir sitt verk troverdighet og dybde.

ELLEN MARGRETHE SAND i VG innleder sin anmeldelse slik: «Tegneserier gjør seg best i korte striper. Veldig korte striper. [...] Stilsikre, filmlekre, Sin City viser hvorfor». Det er oppsiktsvekkende å avskrive 90 prosent av tegneseriehistorien i en filmanmeldelse. Det er som om å si at skjønnlitteratur gjør seg best i novelleformat, fordi man misliker filmatiseringen av Stephen Kings mammutroman «It». Det blir heller ikke bedre når anmelderne liker «Sin City». Dagbladets Eirik W. Alver kaller filmen for en kunstnerisk seier, men mener dramaet utspiller seg på «tegneserienivå». Underforstått: Alle tegneserier er overfladiske. Denne svakheten i selve mediet er sikkert årsaken til at etablerte film- og TV-folk som Federico Fellini, Kevin Smith, Bryan Singer, J. Michael Straczynski, Alejandro Jodorowsky, David Goyer og Joss Whedon har skrevet tegneseriemanus. Snarere har de gitt uttrykk for at de elsker den kunstneriske og økonomiske friheten tegneseriemediet gir dem. Anmelderne kalte ikke «Ghost World», «Road To Perdition», «American Splendor» og «From Hell» for tegneserie-aktige, selv om de alleer basert på tegneserier. Tegneseriereferansene dukker derimot hyppig opp i filmer som ikke har noen bånd til seriebransjen. Per Haddal i Aftenposten er et stjerneeksempel. I anmeldelsen av «Kung Fu Hustle» roser han filmen for «barsk tegneserie-estetikk», mens rollefigurene i «Flyvende dolker» er «som hentet fra et dataspill eller en tegneserie». «The Day After Tomorrow» «er og blir tegneserie i bevegelse», mens vi i «Riddicks krøniker» er «langt inne i tegneserienes univers». Nei, det er vi ikke, Haddal, vi er langt inne i et filmunivers. Det er film du skriver om, og ingen av disse filmene har noen forbindelse til seriemediet. Tegneseriereferansene Haddal babler om, har like mye felles med science fiction-romaner, 1930-tallets pulp-litteratur, fantastiske TV-serier og 100 års filmhistorie.

NÅR DET GJELDER «Sin City», er konseptet Frank Millers pastisj over svart/hvitt-universene han husker fra film noir og de hardkokte krimromanene til Mickey Spillane, parret med overdrivelsene han lærte seg da han lagde superheltserier på 1980-tallet. Det «tegneserie-aktige» med «Sin City», de klisjéfylte monologene, overbarske heltene og mystiske femme fatales, er like mye hentet fra film og skjønnlitteratur som fra tegneserien.«Tegneserier er fortsatt best i kortform,» konkluderer Ellen Margrethe Sand. Det er en interessant konklusjon på en film-anmeldelse. Les «Maus» av Art Spiegelman, «Vent litt» av Jason, «Persepolis» av Marjane Satrapi, «Safe Area Gorazde» av Joe Sacco, «Palomar» av Gilbert Hernandezeller «Olaf G.» av Steffen Kverneland og Lars Fiske. Da skal dere se at adjektivet «tegneserie-aktig» får en helt annen betydning.