Iiiiiiiii, vi er på tur med a-ha

I dag og i morgen spiller a-ha for 26000 mennesker i Oslo. Dagbladets Hege Duckert og Tom Martinsen fulgte bandet på den store Amerikaturneen i 1986, da tre norske gutter ble vaskeekte popstjerner over natta over there .

Det var den våren jeg fylte fireogtjue. Jeg følte meg blasert, men jeg var lett å avsløre. Det var noe med blikket, som var litt for ivrig, og gangen, som var litt for rask. Jeg hadde jakka full av backstagepass, og klamret meg til en blyant. Martinsen hadde kameraet. Jeg hadde blokka. For det var viktig at ingen, absolutt ingen, måtte tro at jeg var en av dem .

De var overalt. Å reise på rocketurné med tre norske gutter, var å reise med fem hundre jentunger på slep. De kom fra overalt og ingensteder, men felles hadde de Stemmen. Den lå i det øverste leiet og sa: «Iiiiiiiii!» Jeg ante ikke at det fantes så mange jenter. Jeg ante ikke at det gikk an å hyle så mye, så lenge og med slik lidenskap.

Australia

Det var våren 1986. a-ha åpnet verdensturneen sin i Perth i Australia («Iiiiiiiii!»), dro videre til Japan («Iiiiiiiii!») og varmet opp i Canada før de dro inn i USA. Det var sannhetens øyeblikk. Det var dette som var viktig. For tre gutter som hadde solgt 3,3 millioner av de gamle, svarte LP-platene og ønsket seg alvorlige, musikk-elskende guttefans (som kanskje kunne komme bort og spørre litt sjenert om hvem det egentlig var som spilte gitarsolo på «The Blue Sky»), var det like fornedrende som det var besnærende å bombarderes av fjortis-jenter med myke kosedyr. Du kan faktisk ikke forestille deg hvordan det føles å være målskive for rosa bamser og flekkete pandabjørner med telefonnumre om halsen, før du har prøvd det selv. Selv sto jeg nær nok til å få en grønn frosk i øyet.

På sykehus

Nær USA kom nervene. Morten Harket mistet stemmen før premierekonserten i Vancouver. Han måtte sendes til sykehus og operere vekk en svulst på stemmebåndet. Det ga Martinsen og meg et førstesideoppslag. Det var nesten som da Oddvar Brå brakk staven.

Etter nervepirrende minutter på operasjonsbordet ble det bestemt at Morten skulle synge likevel. Men først måtte han være stille i fem timer. «Ikke snakk til ham,» hveste sikkerhetsvakta Jerry. «Hvis han prøver å snakke til deg, så ignorer ham.»

Vi kunne gjerne prøve å ignorere Morten Harket, men det nyttet ikke. Ti dager i a-has fotspor på Amerikas vestkyst, og vi våknet og sovnet til navnet hans. «Mor-ten. Mor-ten. Iiiiiiiii!» Manager Terry Slater mente det var «utidig å gråte mens andre spiser», og prøvde å skjerme bandet fra piketårer, i det minste under måltidene. Offstage-livet ble tilbrakt ved svømmebassenget, eller på hotellrommene med nytt, japansk, elektronisk leketøy. Når Harket ville gå en tur, måtte han ringe fra rom til rom og underrette alle involverte. En timinutters spasertur kostet en halvtime å organisere. «Det er verre enn å ha barnepike,» stønnet han, «for sikkerhetsvaktene følger oss helt i seng.» En av dem var til og med betrodd tannbørsten hans.

Jackson og Loren

For Martinsen og meg var dette eksotisk. Vi leide stor amerikansk bil, og fortalte bandet hva vi hadde sett. Vi snakket med alle vi møtte, og fortalte bandet hva vi hadde hørt. Til gjengjeld ble vi kastet i svømmebassenget av en vilter Magne Furuholmen, som strevde med å få ut mye energi på liten plass. Bare Pål Waaktaar var stein rolig. Satt der stadig og klimpret på en kassegitar. Men det var han som fant opp begrepet «Scoundrel days», ulvedager, med marerittnetter der du våkner med våt pute. Det ble tittelen på a-has neste plate. Singelen ble «Cry Wolf». Det handlet i det hele tatt mye om ulver.

På konserten i Los Angeles var det min tur til å bli svimmel. Det er ganske skummelt å være dårlig blant fem tusen publikummere, så jeg satte meg utenfor i trappa. Ei dør ble slått opp, jeg ble feid til side av en to-meter-høy-og-to-meter-bred bodyguard. Inn kom Michael Jackson, iført hatt og munnbind, med Sophia Loren på slep iført blomstrete husmorkjole. Jeg kjente det kalde skjeftet på en revolver mot kinnet idet de elleve sikkerhetsvaktene presset seg forbi. Det ble sagt han ville hilse på a-ha. Men de så aldri noe mer til ham.

Inn og ut

«Musikken vår er det eneste vi tar høytidelig i denne suppa,» sa Magne Furuholmen før vi skiltes på Los Angeles flyplass. «Vi må bruke suksessen til å komme videre.» Og a-ha dro videre. Til konsertsaler og hotellrom og jenter med smale vokaler gjennom hele Europa. Inn på flyet, ut av flyet, inn bakveien, inn i bussen, ut av bussen, inn på hotellet og to timer til fri disposisjon før lydprøve. Martinsen og jeg dro hjem. Selv tok jeg med meg en ekstra bag for en av gutta i bandet, sendte den av gårde i mitt eget navn, uten engang å sjekke hva den inneholdt. Det var den våren jeg fylte tjuefire. a-ha var hjemmestrikka, vaskeekte norske popstjerner. Det slo meg ikke engang at de kunne ha noe å fortolle.

<B>USA 1986: Morten Harket og Hege Duckert.
<B>GJENSYN MED BRUNOST:</B> Etter uker i Japan og Australia begeistres norske popstjerner av knekkebrød og geitost i den norske paviljongen på Expo, verdensutstillingen i Vancouver.
<B>FOTOSAFARI:</B> Knut Bry kom til Los Angeles for å lage video for a-ha- Paul Waaktaar hadde kjøpt elektronisk leketøy i Japan.
<B>HYLERNE:</B> Med norske flagg, blomster og tøydyr tok jentefansen imot a-ha.