IKEAs kvinner

Sist uke deltok jeg i en slags paneldebatt i forbindelse med lanseringen av IKEA-katalogen. Først: Honnør til IKEA som var rause nok til å slippe en rotte inn blant hermelinerne. En som ser med dypeste skepsis på fremstøt for øket forbruk.

Globalt sett nærmer vi oss det punkt der kloden ikke tåler mer av blårussens vekstfilosofi. Det er krise i verdensøkonomien, i oljemarkedet, i klimaet, i verdens matvareforsyning. En generell systemkrise som krever at forbruket må ned – ikke med ti %, men reduseres til en tiendel av hva det er i dag.

Vel, skitt i verden, la oss komme ned på det kommersielle hverdagsplanet.

Et av hovedfunnenes i IKEAs bestilte rapport om «kvinneliv»: Hjeminnredning er lystbetont. Ja, gjett om det er. Vi pusser opp, skaffer oss stadig nye møbler til krampa tar oss. At menn kan ha glede av å se etter ting til hjemmet sammen med, «i harmoni med», partneren er en påstand som bør dokumenteres bedre. Faktisk trodde jeg at de fleste menn flyktet fra samshopping med sine kvinner, men det er synsing. Beklager.

Neste påstand er det mer hold i. «Som mor viser man sin OMSORG [uthevet i rapporten] ved å kjøpe nyttige, koselige ting til hjemmet». Ja, det stemmer til dels, for svært mange kvinner innbiller seg det. At de forkler sin kjøpetrang som omsorg. Nylig fremsto to nybakte mødre i Aftenposten og fortalte at nå var de blitt så etablert at de hadde råd til å skaffe seg barn, og da ville de kose seg med, og «unne seg», å utstyre babyene sine med å kjøpe dyre ting til dem.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Nå kan IKEA hevde at de gir vanlig folk, kvinner med normalt anstrengt økonomi, muligheten til å skaffe seg nye, koselige ting. At de gir kvinner flest samme gleden som de velbeslåtte damene får ved innkjøp av luksusting til uhyrlige beløp. Rapporten omtaler gleden ved å gjøre «et godt kjøp», «enten det skjer på IKEA eller på et loppemarked». IKEA eller loppemarked, samma det. Og det er det faktisk. For i bunnen ligger aksiomet, den ubestridelige grunnsetningen at lykken ligger i å kjøpe. Og det er den jeg ikke kjøper.

Min generasjon trodde i sin naivitet at når vi hadde dekket – ikke bare de basiske behov men nådd en viss velstand, da ville vi trakte etter andre verdier enn de rent materielle. I stedet ble det et skrik etter mer av samme slaget, etter MER, MER, MER. Som Odd Børretzens måker: «Ska’ ha, ska’ ha, ska’ ha!» Det er som et bunnløst sluk.

Det postulat at en blir lykkeligere av å kjøpe er grundig motbevist. Nå er er en mentalitetsendring i gang. Tenåringsjenter nevner fremdeles shopping som en viktig fritidssyssel, men ikke på langt nær så mange som for noen år siden. Ungdom strømmer til frivillighetssentralene og særlig da de unge jentene. Ikke for å «ofre seg», men fordi det er kult. De vil gjøre noe meningsfylt. Gjøre noe sammen. Årsverk verdt milliarder blir utført av frivillige bare ved Molde Jazzfestival uten annen godtgjørelse enn gratisbilletter og en T-skjorte. Blås i antrekket når man skal trenges med 2000 andre på en rockekonsert. Siste nytt i sko og accessoirer er bortkastet når man camper i leirsølen på festivaler

La meg til slutt minne om at her i landet er det kvinnene som bærer kulturlivet. Men først og fremst: her og verden over står kvinnene fremdeles sentralt når det gjelder å ta de tyngste løftene i det viktigste av alt: bergingen av vårt livsmiljø, kampen mot sult og fattigdom, kampen for fred.