Ikke æresdrap - men hva da?

ÆRESDRAP: Marte Ericsson Ryste og Iffit Z. Qureshi retter i Dagbladet 14.12 søkelys mot norske «familietragedier» når norske menn dreper sine (eks)koner eller (eks)kjærester, og «æresdrap» når drap på kvinner begås av ikke-etniske norske. Igjen og igjen er dette blitt gjort, igjen og igjen får vi høre, denne gangen av Lars Gule og Hanada Kharma (16.12) at det er da vitterlig forskjeller mellom disse drapene. Norske menn er «bare» sjalu eller frustrerte, mens «de andre» sågar får egne slektninger til å være drapsmenn.Ja, det fins forskjeller. Det er neppe nytt. Og jeg spør: Hvorfor opplever vi - igjen og igjen - at man utelukkende vektlegger forskjellene mellom disse «to typene» (?) drap og unnlater å problematisere nettopp det problematiske ved bruken av de akk så norske og ganske hyppig forekommende familietragediene? Fins det overhodet ingen mulige fellestrekk mellom menn som dreper kvinner som står eller har stått dem nær, i kjæreste- og parforhold eller familiesammenhenger generelt?

Å HEVDE AT det ikke er mulig å kategorisere de kvinner som utsettes for voldtekt, vold eller drap fordi det kan ramme ulike kvinner, godtas. Men å si at det ikke er en spesiell type menn som voldtar eller bruker vold, møtes med reaksjoner. Ergo kan alle kvinner ses som potensielle ofre, men alle menn kan ikke ses som potensielle voldsutøvere. Frykten for å ikke kunne skille «de gale» norske fra de «normale» norske, synes alltid til stede.Jeg utvider problemstillingen en smule og spør med den svenske feministen, Maud Eduards: Dersom kvinner har den fysiske, kroppslige og seksuelle utsattheten felles, hvordan kan det da være mulig at menn ikke har en tilsvarende fysisk, kroppslig og seksuell kontroll felles?Jeg spør videre og fremdeles med referanse til Eduards: Det er aksept for en offentlig diskurs om likelønn og kvinneunderskudd mht. makt som strukturelle problem når det gjelder likestilling, hvorfor er det ikke aksept for å omtale menns vold mot kvinner som strukturelt problem? Dessuten, hvorfor opplever ikke den enkelte mann eller menn at de er ansvarlige i visse sammenhenger, mens de opplever dette om menn skulle stå ansvarlige for menns vold mot eller drap på kvinner?

TIL DERE MENN sier jeg med STORE BOKSTAVER: Det er ikke vanlig at dere etnisk norske menn voldtar, men det er vanligvis etnisk norske menn som gjør det, ikke etnisk norske kvinner. Det er slett ikke vanlig at dere etnisk norske menn dreper (i det man kaller fredstid), men det er da vitterlig vanligvis etnisk norske menn som dreper - i alle fall atskillig mer vanlig enn at etnisk norske kvinner gjør det. Så spør jeg til slutt: Kan vi være enige om at de temmelig rigide og dikotomiske uttrykkene «familietragedie» og «æresdrap» inviterer til en type tenkning nettopp basert på vi/de; en tenkning som bidrar til en politikk jeg trodde mange av oss ønsket å bekjempe. Voldtekt, vold og drap begått av menn er et globalt problem, følgelig også et norsk fenomen. Derfor sier jeg til gutta, uansett etnisitet: Mann dere opp, ta ballen og kom gjerne fram med egne baller, baller som viser at dere virkelig er skikkelige mannfolk. Løft det hele ut fra den private tragediearenaen og opp på den politiske - bare da kan vi få til endringer, endringer vi alle er tjent med.