Ikke ærlig nok

Interessant, men filmen rører for mye i overflaten.

FILM: «Glatte gater» het dokumentarserien som ble sendt på NRK 3 i 2007, og som handlet om de fire medlemmene i hiphopgruppa Minoritet1, Assad, Haji, Emir og Amina. Regissør Rune Langlo hadde fulgt gruppa i to år, fanget 300 timer på video, og klippet alt ned til seks episoder.

Serien fikk god mottakelse. Selv har jeg dessverre ikke sett «Glatte gater», men forstår det sånn at «99 % ærlig» er en nedklippet filmversjon av serien. Et muligens uheldig utgangspunkt for en film, for etter at lyset tennes sitter jeg igjen med et stort antall spørsmål jeg syns det hadde vært naturlig å få svar på - spørsmål om gruppas opprinnelse, spørsmål om Assads rådyre Mercedes, spørsmål om medlemmenes forhold til hverandre, spørsmål jeg antar blir besvart i tv-serien, men som altså glimrer med sitt fravær her.

Språk er makt

«99 % ærlig» er en film om fire musikere, men mer enn det er det en film om det sammensatte Norge, da de fire medlemmene i rapgruppa er av henholdsvis pakistansk, irakisk, bosnisk og ugandisk herkomst. Filmen er på sitt mest interessante når ungdommene snakker om sitt forhold til det norske språket. Det viser seg at de har et mye mer bevisst forhold til språk enn de fleste andre norske tenåringer som har vokst opp med norsk som morsmål. Disse sekvensene er også filmens morsomste, som da Haji, gruppas entertainer, proklamerer sin gode karakter i norsk med setningen «Volla, jeg fikk femmer i norsk». Volla betyr for øvrig «jeg lover deg» på det ungdommene kaller kebabnorsk.

Noe overflatisk

Filmen varer i 74 minutter, men den kunne med fordel vært lenger, da filmen går for lite i dybden. Jeg føler egentlig aldri at jeg blir kjent med ungdommene. Det er fristende å si at et strammere fokus på ett enkeltmedlem filmen igjennom hadde vært å foretrekke.

I tillegg framstår det som om enkelte av ungdommene etter hvert utvikler et kjærlighetsforhold til kameraet, og spiller en rolle, mer enn de er seg selv. Slik sett treffer filmtittelen mer enn det filmskaperne kanskje hadde håpet på.

Enkelte ganger gjør filmskaperen likevel dypdykk, og Emirs reise til Bosnia og Hajis motvillige stigning i familiehierarkiet er rørende, intimt og et godt stykke dokumentert drama. Mer av dette.