Forside fra Vårt Land, august 1945
Forside fra Vårt Land, august 1945Vis mer

Ikke akkurat Fjordland

Dagens snakkis på Facebook er å sammenligne Breiviks påstand om umenneskelig behandling med tilsvarende påstander fra Vidkun Quisling under rettssaken i 1945. Samtidig tyder mye på at behandlingen av Quisling langt fra kan kalles human.

Kommentar

Allerede under Utøya-rettssaken i 2012 sammenlignet massemorderen Anders Behring Breivik seg selv med Vidkun Quisling som han kalte en forsvarer av «sunne, kulturkonservative ideer».

Med dette og terroristens senere utvikling mot nazisme er det i og for seg ikke underlig at mange i dag har kastet seg over en artikkel fra Vårt Land høsten 1945, der Quisling i likhet med Breivik mener seg utsatt for «umenneskelig behandling». Men om man ser bort fra dødsdommen, som både var lovlig og rettferdig ut fra datidens rettsprinsipper, hvor human var egentlig behandlingen av Quisling underveis?

25. august 1945 ble Quisling hentet i fengselet på Akershus Festning og kjørt til Rikshospitalet for undersøkelse. Initiativet til undersøkelsen kom fra professor Georg Monrad-Krohn, sjef for nevrologisk avdeling ved Rikshospitalet og en tidlig pioner innenfor nevrologien. Monrad-Krohn hadde fått med seg at flere — herunder gamle skolekamerater — mente å ha sett en merkbar endring hos Quisling under krigen, og mente dette kunne skyldes en svulst eller blodutredelse i hjernen. Dette kunne igjen bety at NS-føreren var å betrakte som strafferettslig utilregnelig.  

Hva som egentlig skjedde på sykehuset er omstridt. I sin Quisling-biografi fra 1992 hevdet historiker Hans Fredrik Dahl at Quisling ble utsatt for et medisinsk eksperiment der han blant annet fikk sprøytet kontrastvæske i halspulsåren og trykkluft rett inn i kraniet. Dahl gikk senere langt i retning av at hensikten kan ha vært å studere Quislings særegne personlighet. Andre har derimot trukket bruken av trykkluft sterkt i tvil og hevdet at om man ser bort fra den, fremstår episoden som standard prosedyre for slike undersøkelser i tidlig etterkrigstid.

Uansett var undersøkelsen bare begynnelsen. Tilbake i fengselet samme kveld måtte Quisling gå opp trappene til cellen, til tross for at det normale var at pasienter ble båret på båre etter denne typen undersøkelser. Bare to dager senere måtte han tilbake til rettssaken, fortsatt sterkt merket av undersøkelsen i form av hodepine og konsentrasjonsvansker. Ifølge Dahls biografi skal Quisling fortsatt ha vært preget av dette da tiden kom for hans eget sluttinnlegg to uker senere: Han svaiet og hadde vansker med å holde seg oppreist mens han holdt et rotete, usammenhengende foredrag. 

Mens det er lite sannsynlig at et bedre forsvar eller et bedre sluttinnlegg ville ha reddet Quisling fra eksekusjonspelotongen, fremstår behandlingen i dag som svært brutal selv mot en landssviker. Og langt fra kald kaffe og Fjordlandmiddager som ser ut til å være det Breiviks klagemål er i ferd med å kokes ned til.