Ikke akkurat Gunnar på Mo

Kjartan Fløgstad kaller et sted tangoen for «ei sorg som blir dansa». I «Tango» av Carlos Saura dreier det seg om flere sorger: om kjærlighetssorg, sorg over døden, sorg over fortidas ondskap i det Argentina der handlingen utspiller seg, emigrantenes rotløshet og om lengselen etter en fortid som aldri kommer tilbake.

Som i klassikeren «Carmen» fletter Carlos Saura handlingen i en teateroppsetning sammen med dramatiske begivenheter i kulissene. Teaterregissøren Mario Suarez er forlatt av en kvinne og er dypt ulykkelig.

Midt under oppsetningen av en musikal blir han kontaktet av en kjent mafiaboss, som vil at hans unge kjæreste skal få en hovedrolle i stykket. Det får hun, og ikke nok med det: Etter en utrolig patetisk sjekkescene klarer vår venn Mario å forføre henne. Hva sier mafiabossen? Hvordan skal dette gå?

Spinkel

Slik sett er den ytre storyen like spinkel som i klassiske, amerikanske musikaler, og det er synd å si at dramaet får noen tilfredsstillende utgang. De løse trådene flagrer vilt når det hele er over. Filmen lever først og fremst gjennom en serie suggererende dansescener. Saura lar bildene strømme som en bredt flytende elv gjennom handlingen, mens den dramatiske dansen blir eksponert i all sin dynamiske og energiske utladning av følelser. Den litt for lange filmen trollbinder gjennom en enestående bruk av lyssetting, panorering og fargebruk.

Cannes-pris

Fotojobben innbrakte en velfortjent førstepris i Cannes til mesterfotografen Vittorio Storaro («Apokalypse nå!» m.m.). Musikken er ikke mindre forførende, skrevet av den argentinske jazzmusikeren Lalo «Mission Impossible» Schifrin. Et must for tango-fans! Her er alle tricksene i boka. Selv en ekspert som Gunnar på Mo ville hatt noe å lære.