INTERVJUER: I boken «Grenseverdier» intervjuer Morgenbladets kulturredaktør Ane Farsethås sentrale internasjonale og norske forfattere. Foto: Cappelen Damm. Foto: NTB Scanpix/Ellen Lande Gossner
INTERVJUER: I boken «Grenseverdier» intervjuer Morgenbladets kulturredaktør Ane Farsethås sentrale internasjonale og norske forfattere. Foto: Cappelen Damm. Foto: NTB Scanpix/Ellen Lande GossnerVis mer

Anmeldelse: Ane Farsethås - «Grenseverdier»

Ikke akkurat modig

Farsethås er en suveren formilder av andres forhold til virkeligheten, men våger selv ikke å berøre den.

Grenseverdier

Ane Farsethås

4 1 6
«Ikke akkurat modig»
Se alle anmeldelser

For seks år siden utgav Morgenbladets kulturredaktør Ane Farsethås boka med den løfterike tittelen «Herfra til virkeligheten». Med undertittelen «Forholdet mellom litteratur og virkelighet, tekst og verden», bar den bud om at en av Norges fremste litteraturkritikere ville si noe essensielt om det problematiske forholdet mellom litteratur og virkelighet. Det gjorde hun ikke. Dagbladets kritiker Trygve Riiser Gundersen mente at Farsethås tvert i mot gjorde alt for ikke å svare, i en bok som var overraskende lite ambisiøse både på litteraturens og kritikkens vegne.

Betent landskap

«Grenseverdier» lider av den samme vegringen. Nok gang får en følelsen av at Farsethås ikke kan eller vil eller våger å gå ordentlig inn i dette betente landskapet. Hun har heller valgt å nærme seg tematikken gjennom intervjuer med ti internasjonale forfattere, som gir oss innsikt i sine metoder for å formulere virkeligheten mest mulig presis, sann eller kanskje oppriktig.

Her er det mye godt. Farsethås selv er tørt og beskjedent tilstede under navnet «Intervjuer», samt at hun innleder hvert intervju med en presentasjon som viser hennes imponerende innsikt og oversikt i både forfatterskap og tematikk. Forfattere som har beveget seg bort enten fra fiksjonen, akademia, journalistikken eller kritikken – og funnet en form som dels innlemmer alle sjangrene.

Verden og meg

Først ut er Putin-kritikeren Aleksandra Aleksijevitsj, som i 2015 fikk Nobelprisen for sitt fembindsverk «Utopiens stemmer», der hun gjennom sin særegne intervjuteknikk og kakafoniske sammensetning av stemmer eksempelvis viser krigen sett fra et hverdagslig kvinneperspektiv. Det samme gjelder den franske forfatteren Edouard Louis, som gjennom sitt forfatterskap lar de usynlige komme til orde; kvinner, svarte, fattige. Han opplevde det stive og akademiske språket som en tvangstrøye, i likhet med skarpe Toril Moi, som også er intervjuet. Indiske Arundhati Roy har beveget seg i motsatt retning, fra fiksjonen til en desperat og handlingsrettet sakprosa rettet mot politiske enkeltsaker.

Jeg-stemmen er sentral for mange av forfatterne, der halvparten tilhører den angloamerikanske essaytradisjonen. Denne blandingen av personlig fortelling, reportasje, intervju, memoarer, historieskrivning og kritikk. Det er afroamerikaneren Ta-Nehisi Coates, som med gjennombruddsroman «Mellom verden og meg» (2015), regnes som en helt sentral kritiker av rase- og klasseforskjellene i USA. Det er «faktatilbederen» og essayisten John Jeremiah Sullivan, og den eksentriske grunnlegger av nyjournalistikken, Gay Talese. Mens briten Geoff Dyer sprengte den knusktørre litteraturkritikerformen gjennom sitt «basketak» med D.H. Lawrence på nittitallet.

Faktasjekkens poesi

Påfallende mange av forfatterne henviser til Karl-Ove Knausgårds fiksjonsforløsende «Min kamp». Han er naturlig nok en av de ti, og intervjuet med ham viser hvor god Farsethås er til å lokke frem gullkorn hos dem hun intervjuer. Det gjør hun også med den amerikanske essayisten Leslie Jamison.

«Jeg tror på en sakprosa der arbeidet er tatt så langt det er menneskelig mulig i retning av sannhet. Men jeg mener samtidig at den sannheten er noe man nærmer seg som en grenseverdi, mer enn en endelig størrelse.», sier hun, under tittelen «Faktasjekkens poesi».

Denne grenseverdien synes å være Farsethås´ mal når hun avslutter boka med et eget essay, som er en slags hyllest til det angloamerikanske essayet. Her har hun en historisk gjennomgang av essayet fra Vinjes tid frem til i dag, og problematiserer – med rette – den uforpliktende romansjangeren i Norge. En sjanger bestemt delvis av innkjøpsordningen, delvis for å unndra seg faktasjekken.

Temperaturløs autoritet

Det er få norske kritikere som skriver med samme styrke og autoritet og tekstlige analytiske innsikt som Farsethås, Men videre spenstig er hun ikke. Det blir så generelt, beskrivende, temperaturløst – og ørlite grann belærende der hun liksom skal vise oss her i lille Norge hvordan de gjør det «over there».

Den eneste gangen hun er personlig og konkret er i sin lesning av Demian Vitanzas roman «Dette livet eller det neste» (2017), satt opp mot Linn Ullmanns «De urolige» fra samme år. Vitanza bygger sin roman på intervjuer med en fengslet fremmedkriger. Det er problematisk, mener Farsethås gjennom en overbevisende logisk lesning. Han burde justert den subjektive fortellingen med rene fakta.

Farsethås har et poeng, slik en ville kunne dissekere enhver virkelighetsroman utfra andre etiske kriterier. Men det blir noe tilbakeholdt, nesten feigt og tekstlig over det hele. Lik en lekker skriveøvelse med Jamesons grenseverdier som fasit. Sånn sett er hennes eget essay fjernt fra den essayistikken hun og de mange gode forfatterne i denne boka etterlyser: Det å sette seg selv på spill, gjennom å finne en risikabel subjektiv form som sier noe essensielt om virkeligheten.

.