RIKHOLDIG: «Hvorfor er vannet vått?» inneholder et vell av selsomme fakta. Illsutrasjon fra boka
RIKHOLDIG: «Hvorfor er vannet vått?» inneholder et vell av selsomme fakta. Illsutrasjon fra bokaVis mer

Ikke akkurat noen pageturner, men et lite kunstverk

Ole Robert Sunde barnebokdebuterer med dynefantasier.

ANMELDELSE: En ti år gammel gutt våkner, går ut på badet og tisser, går ned og spiser frokost med sin mor, far og irriterende lillesøster, for så å gå og legge seg igjen.

Det er den skrale storyen i Ole Robert Sundes barnebokdebut. Men det boka mangler av ytre handling tar den igjen i guttens overmåte fantasirike indre liv, i en bok som er like naiv som den er avansert. Og en estetisk nytelse.

Hodebunn?
«Det er dette lille univers jeg vil granske», tenker gutten et sted. Et i overkant reflektert utsagn for en tiåring kanskje, men det sier noe om hva denne boka er: Det store i det lille.

Ikke akkurat noen pageturner, men et lite kunstverk

Handlingen foregår under dyna, der vi følger guttens assosiative tankestrøm — samt fantasireiser med en bil, en båt og et romskip. Den starter idet gutten våkner og undrer seg over hvorfor armen sover, videre om lyset egentlig sover. Han klør i hodebunnen og lurer på hvorfor det heter hodebunn, når det jo ikke er bunnen men toppen av hodet, og hvor mange hårstrå en har, et cetera.

Selsomme fakta
Dette er ingen sentimental filosofisk undringsreise a la «Sofies verden». Tvert om. Den er helt konkret, og inneholder et vell av selsomme fakta, som gutten enten har hentet fra leksikon eller sin tenksomme onkel. Vi får vite hvem som oppfant glidelåsen, at fugler ikke puster, at mygg har 900 vingeslag i sekunder, at tungen til en blåhval veier like mye som en elefant. Der tankestrømmen bringer ham mot et ting eksistensielt skremmende tema som døden, jobber han seg bort fra den.

«Hvorfor vannet er vått» er en påkostet bok med gråpapir-aktige tjukke ark og en skrifttype som minner om gammeldags skrivemaskin. Bo Gaustads sikre skisseaktige barnlige blyanttegninger — på hvit og oransje bakgrunn, speiler den selsomme humoren i teksten. En humor som bidrar til å løfte — eller letne — dette lille kunstverket.

Fremst av alt — boka har de vakreste Ole Robert Sunde-aktige bilder. Som spørsmålet om hvorvidt en hest tenker: «Den ga fra seg lyd, hvis den hadde lyd, hadde den også språk. Det er bare luft, hadde hans onkel fortalt, språk er bare luft.»