Ikke alene

DET ER påfallende hvor mange som er bekymret for Høyres verdikonservative profil. Gudleiv Forr slutter seg til koret med en velskrevet, men akk så misvisende kommentar 26. juni. Han påstår der at jeg er partiets eneste gjenværende verdikonservative! Jeg takker for tilliten, men kan berolige ham med at jeg overhodet ikke er alene. Til alle som mener at Høyre fullstendig har mistet sin verdikonservatisme, må det gå an å spørre: Partiet som i regjering har økt bistanden, kampen mot fattigdom og velferdsutgiftene til rekordnivåer, som likevel holder fast ved edruelighet i den økonomiske politikken, som vektlegger kvalitet og innhold i skolen, og som har gitt store deler av miljøpolitikken ny driv - er det et parti uten karakter, på kant med sine røtter?

RIKTIGNOK deler jeg bekymringen for at partiet har lagt for lite vekt på en bevisstgjøring av sin ideologiske plassering i norsk og internasjonal politikk. Men den bekymringen gjelder like mye, ja langt mer, for andre partier i norsk politikk.En bredere diskusjon av den liberale konservatismens plass i det moderne Norge, og av forholdet mellom individ, frihet og samfunnsansvar, tas imot med takk. Den diskusjonen trenger også Høyre - ikke minst et Høyre som i mange kloke menneskers øyne har lyktes dårlig med sin retorikk, og som ikke helt makter å formulere sitt kulturpolitiske ståsted i en tid der stadig flere felter, på godt og ondt, underlegges markedslogikkens språk. Men den debatten føres faktisk på langt mer innsiktsfullt vis i tidsskriftet Minervas spalter enn blant Dagblad-kommentatorer og andre som i ytterst generelle ordelag inviterer til verdikonservatismens gravøl.