UANSVARLIGE EIERE: I det siste har det vært flere saker om dumping av katter og eiere som lar katten være alene mens de drar på ferie. Det er fortsatt mye som kan gjøres politisk, skriver Amanda Schei. Foto: Chepko Danil Vitalevich / Shutterstock / NTB scanpix
UANSVARLIGE EIERE: I det siste har det vært flere saker om dumping av katter og eiere som lar katten være alene mens de drar på ferie. Det er fortsatt mye som kan gjøres politisk, skriver Amanda Schei. Foto: Chepko Danil Vitalevich / Shutterstock / NTB scanpixVis mer

Dyremishandling:

Ikke alle bør få seg katt

Å ha katt innebærer et moralsk ansvar ikke alle er verdig.

Kommentar

Den siste tida har de sedvanlige sommernyhetene om katter som blir dumpet i containere for å dø eller blir forlatt av eierne sine bredt om seg. Disse sakene skaper engasjement og vitner om at det bør stilles høyere krav til katteeiere.

På mange måter er det ikke så rart at vi har et slags «katteanarki». Katter er egenrådige dyr som liker å styre seg selv og de har ikke forandret seg stort siden de begynte å bo med mennesker for rundt 10 000 år siden. Det er mye mindre jobb å ha katt enn det er å ha hund. Og det er ikke akkurat vanskelig å skaffe seg katt i Norge. Da er det lett å undervurdere ansvaret eller ikke tenke seg godt nok om.

En katt krever ikke mye, men den lever i snitt i 13–15 år og trenger tid med eieren sin, kos, lek, mat, gjerne gode uteområder og et rent sted å gjøre fra seg. Hunder koster flere tusen kroner, mens de fleste katter i Norge gis bort på Finn.no eller av bekjente.

I mer landlige strøk har det også vært mindre vanlig å kastrere katter, og det har vært mer vanlig å se villkatter som lusker rundt. Problemet med ukastrerte katter oppstår når det ikke er noen til å ta seg av kattungene. Noen må ta regningen, og det er muligens i slike situasjoner vi får de verste tilfellene av dyremishandling. Hvis flere hadde kastrert katten sin hadde vi kanskje unngått det.

Organisasjoner som Foreningen for omplassering av dyr gjør en viktig innsats for å ta vare på og eierløse katter som ingen lenger vil ha, og de stiller krav til at potensielle adoptivforeldre er skikket. Flere burde følge deres råd: tenk over om du har tid og råd til å ha katt, at du har sjekket deg for allergier og om du har noen til å passe på katten når du er på ferie.

Organisasjoner som Dyrevernalliansen og NOAH har også bidratt til bevisstgjøring rundt neglisjering av og kriminalitet mot dyr de siste tiårene. Det er vanskelig å forebygge neglisjering på noen annen måte enn å øke bevisstheten om regler for dyrehold og hva man bør tenke over før man skaffer seg katt. Det er imidlertid mulig å straffe dem som mishandler dyr.

Flere politidistrikter har nå fått egne dyrepolitigrupper og regjeringen har lovet at ordningen skal utvides til hele landet. Dette er bra og viser at vi for alvor har begynt å inkludere dyr i vårt moralske fellesskap. Vi anerkjenner at de har følelser, kjenner smerte og har ulike behov. Dette betyr at de ikke bør behandles nevneverdig annerledes enn mennesker, der dette gir mening.

Disse dyrepolitienhetene vil forhåpentligvis bidra til at denne kriminalitet mot dyr blir tatt mer alvorlig. Kanskje burde det også bli lovpålagt å ID-merke alle katter slik at katten kan spores tilbake til en eier.

Å ha katt innebærer et praktisk ansvar, men også et moralsk ansvar. Vi kommer dessverre ikke unna at voksne folk stadig tar uansvarlige valg, men om man finner ut at ansvaret for et dyr er for stort, bør man i det minste ha anstendigheten til å kvitte seg med dyret på en ansvarlig måte – enten ved å omplassere dyret eller i verste fall avlive det på en human måte hos veterinæren.

De mange sakene om mishandling av dyr viser at det fortsatt er mye mer som kan gjøres politisk.