SOLNEDGANGSLYS: "Vaiana" er en fryd for øyet.
SOLNEDGANGSLYS: "Vaiana" er en fryd for øyet.Vis mer

Anmeldelse Film Vaiana

Ikke alt henger på greip i Disneys familiesatsing. Det gjør ikke noe.

«Vaiana» er varm og rørende.

FILM: Så, her er en liten tilståelse. Jeg tror ikke egentlig «Vaiana» henger på greip. Eller på trefork, for å bruke en mer passende redskapsmetafor. Disneys nye familiefilm har en av disse berømmelige omslagene mot slutten av historien, der noe uventet gjør at en gammel plan må skrotes og en ny lages veldig, veldig fort.

Vaiana

5 1 6

Animasjon

Regi:

Ron Clements, John Musker

Skuespillere:

Nora Gjestvang, Jeppe Beck Laursen

Premieredato:

3. februar 2017

Aldersgrense:

6 år

Orginaltittel:

Moana

Se alle anmeldelser

Men tanken det var vanskelig å fri seg fra, på vei ut fra fargeeksplosjonen på kino og ut i det februargrå, var dette: Hvis det lavasprutende monsteret som frem til da hadde prøvd å stanse den polynesiske høvdingdatteren Vaiana i å gjennomføre oppdraget sitt, hvilkelig skjulte en slik hemmelighet som det viste seg å gjøre — hvorfor prøvde det da å stanse Vaiana i første omgang? Ville de ikke egentlig ønsket det samme?

Det er nok en brist. Men den fremstår som tilgivelig, eller i alle fall mulig å bandasjere. For «Vaiana» er varm og strålende, badet i gløden fra en solnedgang som tilsynelatende aldri tar slutt, og med en historie som handler om livslyst og virketrang.

Heltinne lengter ut

Vaiana bor på en idyllisk stillehavsøy, hun oppfostres til å bli en ansvarlig leder som har blikket festet på det ørlille og isolerte lokalsamfunnet. Men hun, som så mange Disney-heltinner før henne, lengter ut og fantaserer om et liv som har videre horisonter og flere muligheter. Noe av det fineste i «Vaiana» er tilbakeblikkene på tiden da folket hennes var sjøfarere, og hvordan Vaiana selv trekker veksler på den utforskertrangen og eventyrlysten når hun trenger å trekkes ut av et øyeblikks håpløshet.

Den andre hovedpersonen er halvguden Maui, en iherdig selvpromotør som selvfølgelig maskerer oseaner av usikkerhet, og som stadig røpes av sine egne levende tatoveringer, som her fungerer som en slags freudiansk, taletrengt underbevissthet. Det er tempofylt og tøysete, og så ville det kanskje harmonert enda litt bedre om Maui ikke hadde vært så stort dimensjonert, med bolerkropp pluss og voldsom mimikk, og heller mer avstemt til jenta som blir følgesvennen hans over havet.

Som en sjøreise

Havet, som i denne historien er en bevisst kraft med planer og vilje, er nydelig animert. Det som skjer med dem som seiler oppå det, er iblant stakkato og ikke helt dramaturgisk strømlinjeformet. Men kanskje er «Vaiana» på den måten litt som en havreise, der man må finne seg i noen uventede omveier. Og siden det på så mange måter er et deilig sted å være, er det vanskelig å trekke for det.