EN EKTE LEGEROMAN: Forfatter Christer Mjåset er selv assistentlege i nevrokirurgi.  Foto: Jo Michael, Gyldendal Forlag
EN EKTE LEGEROMAN: Forfatter Christer Mjåset er selv assistentlege i nevrokirurgi. Foto: Jo Michael, Gyldendal ForlagVis mer

Ikke alt på et sykehus dreier seg om å redde liv

Legene er uten grenser i Christer Mjåsets andre roman.

ANMELDELSE:«Hva er forskjellen på Gud og en nevrokirurg?» spør den gamle overlege Irgens og svaret gir han så gjerne selv «Gud tror ikke at han er nevrokirurg».

Vitsen er det nærmeste man kommer selvironi fra disse hvitfrakkede karrieristene på Haukeland sykehus.

I sitt lille, nerdete nevrokirurgiske miljø er det nemlig makt og ikke minst faste stillinger det står om.  

Makt i de opererende hender Christer Mjåsets andre roman er som den første fra et legemiljø. Romanen veksler mellom perspektivene til de tre assistentlegene Mathias, Thea og tyske Werner. De er alle forespeilet en av tre faste stillinger på nevrokirurgisk avdeling, men etter hvert som tiden går blir stillingene nedskjært til to, så én. Dermed sliper de kirurgknivene og blir mer og mer rede for å gjøre de mest usportslige hogg.

Mjåset er selv assistentlege innen nevrokirurgi og sitter derfor inne med spesialkunnskap som gir boken en realistisk innfallsvinkel.

Ikke alt på et sykehus dreier seg om å redde liv

Samtidig viser han at han i det minste har selvironi, for et så dysfunksjonelt og selvhøytidelig arbeidsmiljø som det som portretteres i «Hvite ravner» har jeg vanskelig for å tro  finnes.

Som fiksjon er det uansett en spennende historie, den drives frem av de ulike karakterenes skrantende moral og økende desperasjon.

Seriestruktur
Maktkamp og -misbruk i elitemiljøer har blitt tematisert en rekke ganger, og legers arbeidshverdag er heller ikke akkurat ukjent materie hvis man har kastet et blikk på TV-en de siste tiårene. Mange av seriene har vært tåreperser med lettkjøpte dramaturgiske høydepunkt, men både «Riget» og «House» har vist at man kan rette vidt forskjellige og ironiske blikk på samfunnets kanskje mest ansette yrke. Og det er i dette spekteret jeg, heldigvis, synes at Mjåsets underholdende bok beveger seg.

Svakhetene i boken ligger i at Mjåset ikke alltid trekker seg ut i tide og ikke makter å holde nerven på samme nivå boken igjennom. Fortellerperspektivet forskyves mot slutten av fortellingen over til nye personer og bryter dermed med romanens anslagstone. Mjåset vil gjerne fortelle litt om alle, jeg synes han burde ha fortalt mer om færre.  

Begrensningens kunst
Han kunne altså ha skjært mer inn til beinet uten at det hadde utgjort noen risiko. Samtidig er flere av de stilistiske «frampeikene» altfor åpenbare.

Det er faginnsikten og skråblikket som gjør denne boken lesbar. Jeg synes ikke den når helt opp til «House», men jeg ville foretrukket den framfor «Grey's Anatomy» en hvilken som helst kveld.