Ikke bare ei pipe

PROFESSOR PER BUVIK kom i Dagbladet den fjerde mars med et uvanlig krast og personlig utfall i den pågående debatten om incesttemaet i Ibsens Gjengangere. Jeg går ut fra at litteraturprofessoren må ha en form for humoristisk intensjon med å reise en diskusjon i norsk offentlighet omkring uttrykket «faire une pipe». Men spøken er ikke lett å fatte for utenforstående (Har «den nye humoren» nådd professorstanden?). Jeg argumenterte i kronikken av tirsdag 1. mars for at den mest rimelige og også kunstnerisk mest interessante tolkninga av stykket er at Osvald har fått syflis som følge av seksuelt misbruk i barndomshjemmet Rosenvold. Dette er ikke i seg selv noen original teori fra mi side og jeg viste til Hellands og Åslunds utmerkede redegjørelse for ulike sider ved problemet i tidsskriftet Bøygen nr. 1 1996. Buviks utfall gjelder imidlertid ikke resonnementet, men noe jeg anførte i en parentes, nemlig at at «pipe» på fransk har bibetydninga «blowjob». Ifølge Buvik er ikke uttrykket gammelt nok til at Ibsen kunne ha kjent det. Uansett ville ikke den kvinnelige delen av publikum ha forstått det, legger Buvik til, og viser med dette at han kjenner kvinnesjela til bunns.

JEG UNDERVISER DETTEsemesteret ved universitetet i Cienfuegos i Cuba. Franske språkhistoriske oppslagsverker har jeg ikke tilgang til her nede. Jeg vet imidlertid at uttrykket «faire une pipe» er gammelt. Det var en selvfølgelig referanse for René Magritte da han malte «Dette er ikke en pipe» i 1928.

Buvik mener uttrykket oppsto i parisiske prostisjonsmiljøer tidlig på 1900-tallet. Men hvor nøyaktig er det mulig å tidfeste vulgærslangens oppkomst og utbredelse i en mer puritansk tidsalder enn vår? Og hva med det faktum at «faire une pipe» er blitt den vanlige franske betegnelsen for «å suge pikk». Sier ikke det i seg selv noe om kraften i et av disse urovekkende og til dels obscøne bildene som herjer Ibsens tekst? Uansett vil jeg mene at Buvik her henger seg opp i en detalj i et større resonnement og at han sporer av i forhold til det debatten burde handle om, nemlig forståelsen av Gjengangere.

AV BUVIKS INNLEGGforstår jeg at uttrykket både på P2s Kulturbeite og i Dagbladets papirutgave skal ha blitt utlagt i vendinger som ikke tilfredsstiller en franskfilologs krav.

I sitt innlegg understreker Buvik at ansvaret for disse eventuelle unøyaktighetene ligger hos det han ironisk kaller «eksperten». Poenget med ironien er lett å skjønne. Buvik er ute og forsvarer et laugsmonopol på Norges viktigste intellektuell. Se hvor galt det går når en ikke-litteraturviter konsulteres om Ibsen! Nå er det i og for seg smigrende å bli tillagt makt og innflytelse over andre. Disse radioprogrammene og artiklene har jeg imidlertid verken hørt eller sett, her jeg sitter i Castros rike. Mitt ansvar strekker seg ikke utover at jeg i en tidlig fase av produksjonen hadde en fruktbar og gjensidig dialog om stykket med regissør og skuespillere. Med dette oppfordrer jeg Buvik til å legge revirfeidene til side og gi Riksteaterets tøffe og moderne oppsetting en sjanse.