Ikke bare en dans på nevroser

Tornerose er våknet, og hun akter slett ikke å sveve rett til nærmeste Svanesjø for å lide en skjønn død i stillhet. Tvert om, dagens danser bruker friheten på nye og helst urovekkende vis. Det er ingenting som ikke kan uttrykkes gjennom kroppens bevegelser.

Men også dansere er avhengige av et språk, helst et som ikke stenger publikum ute. Og de trenger sine diktere, koreografene, med samlet overblikk, siktemål og rikest mulig vokabular, aller helst en som har noe på hjertet.

  • Mange moderne koreografer har mye på hjernen. Tilstander og fenomener i sinn og samfunn problematiseres og intellektualiseres så du føler deg forpliktet til å smuglese lange og innfløkte dramaturgiske avhandlinger i programheftene for å kunne følge med. Om det skyldes et lenge oppmagasinert behov for å gi dansen mening og innhold mer enn utvendig ynde og teknisk briljans, eller manglende tro på at dansen kan stå på egne bein - det kan uansett vise seg å være en overgang.
  • I kveld er siste sjanse til å se Ingun Bjørnsgaards mye omtalte verk «The Solitary Shame announced by a Piano» på Black Box teater i Oslo. Forestillingen gjestet Stockholm i forrige måned på Dansens Hus hvor Bjørnsgaard er invitert tilbake av selve den Kungliga Balletten, som har bestilt fire nye nordiske verk til NOKO - Nordisk Danskvartett i april. Bjørnsgaard er etterspurt også i Bergen hvor kompaniet Nye Carte Blanche har premiere på hennes prisbelønte «Jomfruer i norsk landskap» seinere denne måneden. «Solitary Shame...» er mer enn noe annet et tidsriktig bilde av riktige trender i tida, hvor koreografen ifølge sin egen dramaturg (Mårten Spångberg) «tar steget inn i et språk som virker klargjørende og forvirrende på samme tid». Jo da, her ironiseres over den moteriktige ironien, over grådigheten og nytelsessyken, gryende begjær vulgariseres, tilløp til ømme følelser seksualiseres raskt, hemningsløst og uforpliktende. Men det er ikke til å unngå at kartleggingen av alt dette tidstypiske lett blir kjedsommelig.
  • Sammenliknet med de effektive energiutladninger i Jo Strømgrens nye fotballballett som er på vei fra Bergen til Stockholm og den store internasjonale koreografikonkurransen Bagnolet, blir «Solitary Shame» nærmest en dans på nevroser. Hovedsaken er at dansen kvitter seg med sin egen dekadanse, og er begynt å insistere på å si oss noe.

Hovedsaken er at det rører på seg i dansernes leir, at det skjer noe, at en ny vilje til å ta dansen i bruk bryter fram.