INGEN I FORLAGET LESER:  «Nå er mye satt ut til eksterne operatører, og ofte er det ingen i forlaget som leser boka før den kommer ut, verken i original eller i oversettelse. Utrolig, men sant, de har ikke tid», skriver kronikkforfatteren. Oversettelsen av Zadie Smiths nyeste bok «NW» ble trukket tilbake på grunn av dårlig oversettelse. Foto: Sergio Dionisio / AP / NTB Scanpix
INGEN I FORLAGET LESER: «Nå er mye satt ut til eksterne operatører, og ofte er det ingen i forlaget som leser boka før den kommer ut, verken i original eller i oversettelse. Utrolig, men sant, de har ikke tid», skriver kronikkforfatteren. Oversettelsen av Zadie Smiths nyeste bok «NW» ble trukket tilbake på grunn av dårlig oversettelse. Foto: Sergio Dionisio / AP / NTB ScanpixVis mer

Ikke bare en glipp

Trengs det en havarikommisjon for den oversatte litteraturen?

I den seinere tid er det blitt økt oppmerksomhet rundt kvaliteten i oversatte bøker. Særlig oppstyr vakte det da de mest meritterte oversetterne vi har - Kari og Kjell Risvik - ble hardt kritisert for ikke å ha fått til sin oversettelse av Zadie Smiths roman «NW». Aschehoug forlag trakk boka tilbake, og oversettelsen skal revideres. Men hva hadde gått feil? Var dette bare en tilfeldig glipp, eller ligger det dypere problemer under? For å finne ut av dette, trengs det kanskje en havarikommisjon.

Oversettelsesstudier - translatologi - er blitt et fag med stadig større utbredelse, både i Norge og i andre land. Ved Universitetet i Oslo går det et stort nordisk forskningsprosjekt om Voices in Translation, en gransking av hvilke stemmer som kan høres i en oversatt tekst. Hvor mye av forfatterens stemme overlever i et nytt språk? Har den enkelte oversetter en egen stemme som kan skygge for forfatterstemmen? Når bøker av ulike forfattere får samme oversetter, blir de da mer like i tonefallet enn de var i original? Og motsatt: Får bøker av én og samme forfatter forskjellig stemme når de utføres av ulike oversettere? Er det andre aktører - forlagsredaktører, språkvaskere, korrekturlesere - som også påvirker den litterære stemmen?

En naiv oppfatning av oversettelsesprosessen er å se den som en slags automat, en maskin. Tekst puttes inn i den ene enden og kommer ut i den andre på et nytt språk, uten at den er blitt til noe annet enn seg selv. Den er bare ikledd en ny drakt. En annen naiv oppfatning, med stor utbredelse også i akademiske kretser, er at oversettelse i bunn og grunn er umulig. Siden en tekst er fullstendig avhengig av sin kontekst, spiller på uendelig mange innforståtte koder, og er utformet i et klanglig univers som ikke er håndterbart for utenforstående, kan en oversettelse aldri bli annet enn en vandalisering av verket.

Begge deler er feil. Praktiserende oversettere vet at all overføring av tekst mellom språk innebærer forhandling mellom motstridende hensyn: Å ivareta originalens unike særpreg slik den framstår på sitt eget språk, og å forvandle den slik at den blir funksjonell i det nye språket. Forhandlingen foregår fortløpende, setning for setning, ord for ord. Det gjelder å oppnå best mulig resultat, ikke det perfekte. Oversettelse kan også være skadebegrensning.

Og det kommer ut mange godt oversatte bøker. Noen oversettere er nesten alltid gode, noen er det av og til, noen blir bedre med åra, noen får det ikke lenger til. Oversettere er subjektive enkeltindivider med stor variasjon. Noen er språklige nerder som også bruker fritida på språkspill som Scrabble, kryssord og rebus. Andre er poeter og sangere med behov for kontanter. Noen er pensjonerte eller nyutdannede filologer, mens atter andre bare har havnet oppi yrket fordi de engang ble spurt: «Kan ikke du ta denne?»

ARTIKKELFORFATTER:  Jon Rognlien, litteraturkritiker og oversetter. Foto:Bente Bjercke
ARTIKKELFORFATTER: Jon Rognlien, litteraturkritiker og oversetter. Foto:Bente Bjercke Vis mer

Forlagene prøver å finne rett oversetter til rett tekst, men det er ikke alltid så lett. Fra mange språk er det få oversettere, og disse har gjerne ballkortet fullt i lang tid framover. Fra andre, sjeldnere språk gis det kanskje bare ut én bok hvert skuddår, og ingen rekker å bli mester av bare å jobbe i ny og ne.

Noen snuser på yrket en stund, men gir opp. Det er vanskelig å nå akseptabel inntjening, og det er usikkerhet i tilgangen på oppdrag. Frilans oversettere er treller prisgitt forlagsfyrstenes luner, og kan dermed fristes til å betjene ønsker som kanskje ikke er av de beste. Kanskje du sier ja til oppdrag du egentlig verken har tid eller talent til. Og da går det gjerne galt.

Gjennomgående i kritikken av oversettelser er spørsmålet om forlagenes redaksjonelle oppfølging av oversettelser. Hvordan kan åpenbart uferdige tekster gå i trykken? Finnes det ikke rutiner for å sikre kvaliteten?

Det hevdes fra forlagshold at rutinene er i sin skjønneste orden, og at problemene skyldes tilfeldige glipp. Men dette er nok ikke tilfelle. I oversetternes eget internettforum, o-ringen, diskuteres disse problemene stadig. Erfaringene med såkalt manusvask er varierende. Det er mye fort & gæli ute og går. Honorarer og tidsrammer for vask er ofte så trange at det er umulig å gjøre en full jobb og samtidig leve av det. Hva forventes egentlig av manusvasken?

Det er uklart. Og denne uklarheten gjør at forleggere kan sitte i P2s kulturhus og si at alt er i sin skjønneste orden. De har de beste folkene, de beste rutinene. «Dette skulle bare ikke skjedd,» sier de, men de forklarer ikke hvilke rutiner de faktisk følger og hvilke kår manusvaskerne har.

Antallet bøker som utgis har økt enormt, uten at forlagenes stab har økt tilsvarende. Før fulgte forlagenes egne ansatte manus gjennom hele prosessen - fra boka ble antatt og oversetter valgt, til siste korrektur gikk til trykkeriet. Nå er mye satt ut til eksterne operatører, og ofte er det ingen i forlaget som leser boka før den kommer ut, verken i original eller i oversettelse. Utrolig, men sant, de har ikke tid. Så man satser på at erfarne og renommerte oversettere klarer brasene selv - hvilke som helst braser - og at vaskerne i hui og hast identifiserer alle skjulte gåter i tekstenes kontekst, uansett om de kan originalspråket eller ikke.

Det gis ut for mye, for raskt. Forlagene må snart tenke seg om og finne ut om ikke alle vil være tjent med færre titler som til gjengjeld kan være mer gjennomarbeidede. Da vil inntjeningen også bli bedre - markedet for oversatt litteratur er tross alt ikke ubegrenset.

Det er ikke enkelte glipp som gjør at det ikke funker, det er uklarheter i selve kvalitetssikringssystemene som fører til de litterære havariene vi har fått omtalt i det siste. Altfor mange ubevisste anglisismer slipper gjennom, rene nybegynnertabber går rett i trykken, enorme terminologiske bommerter herjer i den oversatte faglitteraturen. Det trengs en havarikommisjon som kan bidra til å forhindre nye ulykker.

Alle aktører vil være tjent med at en slik kommisjon får gått vedlikeholdsrutinene nærmere etter i sømmene. Den oversatte litteraturen fortjener det. Det norske språket trenger det. Historisk har oversettere vært de lingvistiske ingeniørene som bygde opp språket, innførte nye betegnelser og utvidet horisontene. Men slikt tar mer tid enn bokbransjens heseblesende kappløp til bestselgerpallen tillater. Risikoen nå er at alle taper.

Følg oss på Twitter