Ikke bare en skitur

Fridtjof Nansens «På ski over Grønland» er nylig kåret til en av Norges 25 beste og viktigste bøker. Det skulle Ernst Bojesen ha visst, Nansens forlegger, som i 1889 hadde tatt på seg å gi ut beretningen om den store skituren over Grønland, den første utforsking og kryssing av den enorme innlandsisen. For Bojesen trakk seg da han fikk se manus, han hadde regnet med en populær framstilling, og at de vitenskapelige resultatene ville bli lagt fram senere og annet steds. Men Nansen skrev ei bok som kombinerte de to oppgavene, ja, som til og med begynte med to store kapitler om utrustning og om skiløpingens historie. Det gjorde at kontrakten røyk, og Nansen måtte videre til andre forlag. Det var da heller ikke gitt at en slik bok ville selge, f.eks. hadde geologen B.M. Keilhau ingen suksess med sin Spitsbergen-bok i 1831. På den annen side hadde det lenge vært en økt interesse for det nordlige blant det lesende publikum: Mens oppdagelsesreiser på 1700-tallet og tidlig på 1800-tallet bare ble rapportert i vitenskapelige tidsskrifter og i dyre flerbindsverk som få hadde råd til å kjøpe, endret dette seg utover på 1800-tallet når det nordlige kom på moten og det etter hvert vokste fram et marked for reiseskildringer fra nordområdene. Likevel skriver Nansen ei bok han ikke har noen forbilder for innen norsk litteratur. Og det fantes heller ingen forventning i markedet om nettopp en slik bok. «På ski over Grønland» blir en like stor overraskelse for bokhøsten 1890 som utgivelsen av Knut Hamsuns Sult. Mens Hamsun utforsker menneskesinnet og sære stemninger, kartlegger Nansen nytt terreng, begge deler en utforsking av det ukjente og en utprøving av grenser, en lengsel mot noe hinsides moderne sivilisasjon og rasjonalitet.

Et blikk på innholdsfortegnelsen sier noe om den vev av ulike prosjekter Nansens bok på 704 sider er: en lærebok i ekspedisjonsutrustning, en skihistorie, en fortelling om en sjøreise, en vitenskapelig rapport, en skildring av fangst på sjøpattedyr, et møte med inuittene. Man kan også legge til merkelapper som: spenningsbok, friluftsodyssé, kartografisk arbeid, glasiologisk studie, nasjonalistisk prosjekt m.m. Altså ikke bare en skitur. Ja, skituren som de seks ekspedisjonsmedlemmene legger ut på, starter faktisk over halvveis ut i boka, og utgjør bare en liten del av teksten. «På ski over Grønland» er et konglomerat av et verk, som ikke bare er spennende, men også kunstlet og lærd og påberoper seg autoritet fra ulike kilder, bl.a. fra Petter Dass diktning. Et interessant innslag i boka står Samuel Balto for, en av de to samene som var med på turen: Etter at ekspedisjonen var over, ba Nansen Balto skrive en rapport, og deler av denne er oversatt til norsk og flettet inn i teksten. Ved at Balto kommer direkte til orde, har Nansen ikke helt kontroll på framstillingen, vi får mulighet til å lese bak ryggen hans.

I 1928 gir Nansen ut boka på nytt, i en forkortet versjon, og det er her interessant å legge merke til hva han har strøket – ikke bare vitenskapelige resultater, som han sier, men også noen skildringer med erotisk tilsnitt fra en eskimoleir på østkysten av Grønland. I førsteutgaven heter det om en ung kvinne Nansen treffer utenfor et av teltene i leiren: «Hun var forholdsvis ung, hadde et tiltrekkende ytre, et smilende, skjelmsk ansikt med kjælne øyne, som hun brukte på et meget kokett og inntagende sett». Nansen tar bilde av henne, i et møte som har undertoner av erotikk. Det samme har skildringen av den unge moren som naken legger seg på alle fire for å die sitt barn: «Hun lå en lang stund helt naken». Hvorfor har Nansen fjernet dette i den nye utgaven? Kanskje fordi det tar fokus bort fra det heroiske bildet som skal dannes. Den reviderte utgaven har da også den pompøse påskriften «Norges ungdom tilegnet», mens førsteutgaven har en mer privat dedikasjon: «Til mine fem kamerater på Grønlandsferden».

Det som ellers balanserer den heroiske framstillingen er de to samenes deltakelse i ekspedisjonen. De fremstilles hele tida som et eksotisk element i gruppen. Mens de tre nordmennene, Dietrichson, Sverdrup og Kristiansen, omhyggelig er valgt ut på grunn av sine personlige egenskaper, er de to samene, Balto og Ravna, plukket ut som representanter for en gruppe. Og det er ikke til å legge skjul på at Nansen driver litt gjøn med de to samene. Mens han viser seg å ha et åpent sinn overfor eskimoene, og forsøker å lære av dem, er han ikke nysgjerrig på samenes kunnskap, men oppsummerer allerede i starten med: «For øvrig hadde jeg dog ingen særegen nytte av dem som naturfolk betraktet». Ifølge Nansen klager samene hele tida, de er redde, de synes turen er for slitsom, ja, de oppfører seg i det hele tatt som barn: «Stakkars lappene, de er ikke i det beste humør»; «Vi må oppmuntre lappene, som synes å miste mere og mere av motet»; «Lappene klaget stadig». De trenger omsorg fra de andre, er altså ikke på like fot. I rollen av å være barn, kan de andre også le av dem: «Hans lille, grinende ansikt er under sådanne omstendigheter ubetalelig komisk», heter det om Ravna et sted. De fire nordmennene er til sammenlikning aldri komiske.

Det Nansen ikke drøfter er at turens credo, «Innlandsisen, våre lengslers mål», trolig ikke gjelder for samene. De uttrykker ikke et slikt erobringsønske, men har et mer praktisk forhold til naturen. Kanskje er det også slik at samene i fortellingen har rollen av å bære den frykt og engstelse som nordmennene selv bar på, men som mannsidealet ikke tillot å uttrykke. Mens Nansen aldri røper sterke følelser, bortsett fra i naturopplevelser, forteller Balto at han begynte å gråte da han trodde Nansen hadde omkommet på en kajakktur utenfor Godthaab: «Straks jeg fikk høre at Nansen ikke var der, falt jeg ned på sengen og tårene begynte å trille». Uten samene ville vi som lesere ikke ha oppfattet hvor farlig de enkelte situasjonene egentlig var. Helten trenger en antihelt for å stå fram i sitt rette lys. Framstillingen av samene kan i så måte sies å være utledet av fortellingens lov. Selv om de taper som ekspedisjonsmedlemmer, vinner de fortellingen: De framstår som individualiserte og interessante personer, mens de fire nordmennene for oss i dag framstår med vel høy heltefaktor. Det er f.eks. befriende å høre, når vi er langt inne i ekspedisjonen, at Balto har vervet seg i fylla, og angret etterpå, at han har havnet på isen på grunn av brennevin, og ikke store idealer.

Samspillet mellom nordmennene og samene er noe av det som bidrar til å gjøre teksten så leseverdig i dag. Vi leser etter hvert ikke bare med henblikk på hvor ekspedisjonen kommer seg hen, men også med henblikk på hva som skjer de seks mennene imellom. Gruppedynamikken erstatter på mange måter den indre opplevelsen vi kjenner i annen nyere reiselitteratur. Samtidig er de forskjellige møtene med eskimoene absolutte høydepunkter, en kultur Nansen respekterer og beundrer. Han står her fjernt fra imperialistiske ideer som sirkulerte i hans samtid. At Nansen på andre områder er mer fordomsfull, svekker ikke boka, men gjør den heller mer leseverdig.

«Det er f.eks. befriende å høre, når vi er langt inne i ekspedisjonen, at Balto har vervet seg i fylla, og angret etterpå, at han har havnet på isen på grunn av brennevin, og ikke store idealer.»