FESTSPILL:  Statsminister Erna Solberg og kulturminister Thorhild Widvey omgitt av unge bergensere under åpning av de 62. Festspillene. Foto: Thor Brødreskift / NTB Scanpix
FESTSPILL: Statsminister Erna Solberg og kulturminister Thorhild Widvey omgitt av unge bergensere under åpning av de 62. Festspillene. Foto: Thor Brødreskift / NTB ScanpixVis mer

Ikke bare festtaleri

I går åpnet de 62. Festspillene i Bergen på en måte som er blitt en ny tradisjon.

Kommentar

Kronprinsen mottas ved Den Blå Steinen, og så rusler vi bort til Festplassen ved Lille Lungegårdsvann. Akkurat som vi gjorde det for første gang i fjor. Man skal vel være bergenser for slik å satse på godvær, og så få det til å klaffe. Selv om tulipanene lå vannrette i vinden og scenen var nær ved å ta helt av.

Men til det var den nok tynget for godt ned av fjelebod og festtaleri. Festtaleri på en festspillåpning bærer vi lettere over med, vi er jo tross alt i Bergen, der ord gjerne blir skrevet med store forbokstaver, alle sammen.
Fjeleboden er det verre med, når den breier seg ut over festspill som så lenge jeg kan huske har hegnet om den viktige og store kunstneriske opplevelsen som en kjerneverdi. Uten å føle den minste trang til å be om unnskyldning for det.

Inntrykket av årets program er mangfoldig, men artikulert med Festspillenes egne buzz-words så er det mer av ?Fornøyelser' enn ?Forstyrrelser', og blant forstyrrelsene finner man like gjerne det politisk provokante som det kunstnerisk utfordrende: teaterforestillinga om Anders Behring Breivik; «Pearl of Scandinavia» om terrorhandling på et skip som også huser statsministeren; Morten Traaviks «Kardemomyang», idyllisering av Nord-Korea? Og helt som bestilt, en åpningsforestilling om Grunnloven og frihet og undertrykkelse og sånt.

Problemet er ikke at det er mye forskjellig, men at du leter etter kunstneriske høyprofilerte satsinger på Festspillenes åpningsdager (med unntak fra Andsnes' «Beethoven Journey», da). Anslaget klinger liksom ikke, det bærer ikke helt.

Men overraskelsene kan komme, også midt oppe i tjukkeste hyllings- og hilsningstaler. I år var det Tor Bomann-Larsen, Kong Haakon-biografen, som sto for en åpenbaring av en tale. Og det nettopp om årets tema, selve grunnlovsjubileet.

Det var et retorisk mesterstykke, der ordene sank inn fordi de hadde vekt, i en tale som hadde flukt. Han fikk oss til og med til å se en måke på Christian Michelsens panne, der han ruver utenfor Bergen Rådhus på Norges høyeste pidestall.

Der har det riktignok aldri sittet noen måke, men viktigere er det at Bomann-Larsen fikk formidlet hvorfor verdier noen ganger hører hjemme på pidestaller - og hvorfor de aldri må bli værende der, utilgjengelige og trygt opphøyet.