Ikke bare helsvart

Michel Gondrys filmunivers er som en pose godteri. Med litt for mye Jack Black.

FILM: Sukkerhypre unger som vrenger fjeset får ofte kommentaren: «pass deg, før du aner det blir du sånn». Jeg har alltid tatt kommentaren med ei klype salt og puttet den i samme bås som blant annet firkantet tv-øyne. Siden jeg ble kjent med Jack Black gjennom «High Fidelity» i 2000 har jeg likevel måttet vurdere påstanden på nytt. Og etter å ha sett «Be Kind, Rewind» føler jeg meg rimelig sikker. Jack Black har en grimase og to fakter. Han har hatt dem så lenge jeg har sett ham på film. Og han har antakelig hatt dem siden han som unge lagde rimelig masete ablegøyer. Unger, pass dere før dere blir som Jack Black. Men nok om ham. Black er tross alt ikke annet enn et ganske tykt hår i suppa, «Be Kind, Rewind». For det er ei suppe. Ei ganske tynn ei.

Kjærlighet

Danny Glover spiller Mr. Fletcher, den AFP-klare videoforhandleren. I et marked DVD-en for lengst har vunnet, nekter Fletcher å gi slipp på sine gamle VHS-filmer og tjener med det langt færre penger enn han trenger. Mos Def spiller Mike, Mr. Fletchers nevø, som jobber i videobutikken. Og Jack Black spiller Jerry, Mikes uutholdelige kompis, som ved et uhell blir magnetisk, og som derfor sletter alle filmene i Mr. Fletchers butikk. På tide, spør du meg.

Uansett, kameratene bestemmer seg for å spille inn alle filmene på nytt. Helt selv. For - som filmskaper Michel Gondry forsøker å si med denne filmen - hva er film, hvis ikke ren kjærlighet for mediet? Alt var bedre før, et cetera, et cetera.

Kreativt

Og jo da, det er scener her som er morsomme. Alle som har sett «Robocop», «Ghost Busters» eller «Driving Miss Daisy», vil humre av Jerry og Mikes amatørversjoner. Gondrys naive, men fantastiske og kreative kulisser og dekorasjoner, gjør sitt til at «Be Kind, Rewind» er severdig. Samtidig blir filmen lite annet enn akkurat det: kulisser uten særlig innhold.