Ikke bare litteratur

I Israel er ikke historie bare historie. Da jeg for to år siden besøkte min venn David, en pensjonert medisinprofessor, havnet vi i en opphetet diskusjon om nakbaen, utdrivelsen av palestinerne i 1948 i forbindelse med opprettelsen av staten Israel. Vanligvis er David et svært vennlig menneske. Men denne kvelden forandret han seg. Jeg nevnte at jeg leste ei bok av Ilan Pappé, en israelsk historiker som har avdekket hvordan de jødiske styrkene bedrev etnisk rensing på palestinerne i 1948. Da eksploderte David.

– Ilan Pappé? Den forræderen! Hvis jeg hadde ham her skulle jeg satt en kule rett i panna hans!

Jeg forsto ikke hva som skjedde, og så med undring på David. Var dette den edle medisinprofessoren jeg kjente?

Jeg hadde touchet innpå det som er et av de aller største tabuene i det israelske samfunnet. Det som skjedde med palestinerne under opprettelsen av staten i 1948 har vært omgitt av myter, skjønnmaling og løgn. Mange hevder at palestinerne ble oppfordret til å flykte av lederne i de arabiske landene rundt. De som er mer orientert om moderne historieskriving vil strekke seg så langt som til å innrømme at det skyldtes de gjensidige krigshandlingene – men raskt poengtere at det var araberne som startet krigen, og at det derfor likevel er arabernes skyld. Bare få vil slå fast at, ja, et stort flertall ble jaget ut.

Det er israelske historikere som har gått foran i å avdekke hva som faktisk skjedde. Benny Morris, Ilan Pappé og Avi Shlaim med flere har vist at mange palestinere ble jaget ut av de jødiske styrkene, og at dette var noe som det sionistiske lederskapet aktivt oppmuntret til. Det kontroversielle spørsmålet i dag er ikke om dette skjedde, men hvorvidt det var planlagt på forhånd eller ikke. Men de brede lagene i det israelske samfunnet har ikke godtatt deres synspunkter. De nye historikerne blir gjerne avfeid som «venstreorienterte» eller «politiserte». Det er bare et fåtall skoler i Israel som bruker lærebøker som trekker inn den nye kunnskapen om 1948.

Men de siste åra har det skjedd noe fascinerende i israelsk kulturliv: To forfattere har nådd ut med et budskap som faghistorikerne ikke har maktet å kommunisere. To av de mestselgende romanene fra de siste åra har nemlig tatt opp nakbaen på en direkte og usminket måte. I 2004 ga den unge forfatteren Eshkol Nevo ut romanen «Arba’a batim ve-ga’agoa» (Fire hus og en lengsel), som siden har solgt mer enn 100.000 eksemplarer. I vår ga den jevngamle Alon Hilu ut «Achozat Dajani» (Dajanis hus), en roman som etter bare et halvt år har solgt 30.000. Det er mye i et land der fire-fem millioner har hebraisk som morsmål. Begge bøkene har fått svært gode kritikker, og har blitt lest av mange typer lesere. Hilus roman ble til og med anbefalt av president Shimon Peres! Hva sier bøkene om det som skjedde i 1948?

Vi begynner med Dajanis hus, som foregår i 1890-årenes Palestina. Vi blir kjent med to hovedpersoner. Haim Kalvarisky (en autentisk historisk skikkelse) er en jødisk mann fra Europa som akkurat har kommet til Jaffa med sin kone. Der håper han å overta land fra araberne, slik at de jødiske immigrantene kan finne steder å bosette seg. Hans hovedmotstander i boka er Salah Dajani, en syk palestinsk gutt på 12 år som lever isolert på Dajani-familiens storgods i Jaffa. Forholdet mellom den voksne mannen og den unge gutten blir stormende. Først utvikler de et nært vennskap. Men når Salah skjønner at den voksne sionisten har tenkt å ta over familiens gods, blir det full konflikt.

Nakbaen blir skildret på to plan. Dels indirekte gjennom den faktiske handlingen: Den jødiske innvandreren tar over araberens land, noe som peker fram mot det som skal skje seinere. Men det blir også skildret direkte. Salah er nemlig ikke som andre barn – han er synsk! Synene han ser handler om en stor katastrofe som skal ramme hans folk: De skal rykkes opp med roten og jages ut, og jødene vil stå bak det. Og slik, gjennom synene til Salah og hans opplevelse av å bli kastet ut av sitt land, møter vi palestinernes erfaring.

I «Fire hus og en lengsel» er konteksten 1990-årenes Israel. Romanen vever sammen livshistoriene til tre jødiske par som bor i nabolaget Kastel utenfor Jerusalem. De har ulike utfordringer: Det ene paret har mistet sønnen sin i krigen, det andre paret er uenige om hvor religiøst de skal oppdra barna sine, mens det tredje paret rett og slett er usikre på om de passer sammen. Så langt en relativt streit fortelling om personlige forviklinger i 90-årenes Israel, altså. Det som gjør romanen unik er at palestinernes fortelling veves sammen med de jødiske fortellingene, og faktisk blir presentert som likeverdig. En dag blir vi nemlig kjent med den palestinske bygningsarbeider Saddiq. Han står utenfor Kastel, og plutselig kjenner han igjen det ene huset. Det er hans barndoms hus, som familien mistet i 1948. Dermed begynner livene til palestineren og de jødiske parene å krysse hverandre. Vi skjønner at det en gang bodde palestinere der jødene nå bor.

Det at disse romanene har nådd såpass bredt ut er et tegn på at det israelske samfunnet begynner å nærme seg sin fortid på nytt. Kan det få politiske konsekvenser? Jeg håper det. En av grunnene til at Israel aldri har vært villige til å oppgi kontrollen over Vestbredden, er nemlig at mange israelere har et galt bilde av konflikten. For det første tror mange at araberne flyktet frivillig i 1948. Dernest tror de at palestinerne har fått mange «tilbud» om løsninger, men alltid sagt nei. Spesielt gjelder det forhandlingene på Camp David i 2000, som ble presentert av daværende statsminister Ehud Barak som «97 prosent, det beste tilbudet de kunne få». Dokumenter som seinere har blitt lekket har vist at det snarere dreide seg om 60 prosent og fortsatt israelsk kontroll. Palestinernes motstand blir derfor ikke forstått. De blir ansett som irrasjonelle, og man antar at de hater Israel på grunn av islam, primitiv kultur eller mindreverdskomplekser. Dermed blir det naturlig nok vanskelig å forhandle fram en løsning.

Kanskje kan disse romanene få flere israelere til å forstå at det er enkle grunner til at palestinerne gjør motstand – nemlig at de mistet landet sitt, først i 1948 og så igjen i 1967. Det betyr ikke at det blir lett å finne en løsning. Men det betyr at en løsning i hvert fall kan være mulig. Jeg har gitt disse to romanene til min gamle venn David. Jeg håper han har lest dem.

Olav Elgvin (28), er journalist med master i filosofi, og tar nå mastergrad i Peace and Conflict Studies ved UiO. Han vokste opp i Jerusalem som misjonærbarn. Kronikken er en bearbeidet utgave av en artikkel som står på trykk i tidsskriftet Babylon, nr. 2-2008.