Ikke bare Mugabe

President Robert Mugabe er ikke alene.

I omtalen av Zimbabwe har det vært mye fokus på landets president Robert Mugabe. Denne personifiseringen er forståelig, men ikke desto mindre problematisk. Den leder nemlig oppmerksomheten vekk fra det faktum at krisen i landet ikke er én manns verk, men snarere resultat av et systems feilgrep over lang tid. I kretsen rundt Mugabe finnes det menn, og noen få kvinner, som har stått sammen på tross av motsetninger siden 70-tallets frigjøringskrig mot det hvite mindretallsstyret i det som den gangen var Rhodesia. Det altså ikke nok å fjerne Mugabe. Det er nett av makt som må brytes.

I begynnelsen satset den nye regjering på en forsonings- og omfordelingspolitikk. Helse- og skolevesen ble bygd ut. Småbøndene fikk støtte i form av kreditter og opplæring og deres avlinger av mais og bomull økte betydelig. Da Zimbabwe ble selvstendig i 1980 sto Mugabe fram som den sterke mann. Dette skjedde ikke uten harde fraksjonskamper i og mellom de store frigjøringsbevegelsene ZANU (PF) og (PF) ZAPU. Det er nå kommet fram mye om grusomhetene i ZANUs leire i Mosambik. Der foregikk tortur, drap, voldtekter, likvideringer av politiske rivaler. I de første åra etter selvstendigheten ble det daværende opposisjonspartiet ZAPU utsatt for undertrykkelse. Det hersket borgerkrigsliknende tilstander i partiets baseområde. I åra mellom 1983 og 1987 ble opptil 20.000 mennesker massakrert i Matabeleland av regjeringens beryktete femte brigade.

Disse massakrene, som var kjent, men som ikke fikk stor oppmerksomhet, var bare ett av mange trekk som i ettertid kan sies å peke fram mot den undertrykkelsen som i dag preger Zimbabwe. Helt siden valget i 1980 har motstandere av regimet vært overvåket og forfulgt. Det har vært regelmessige valg i landet helt siden selvstendigheten. De har ikke vært frie og rettferdige, men de har gitt Mugabe og regjeringen legitimitet. Etter hvert valg har imidlertid opposisjonens tilhengere fått husene sine brent ned og blitt utsatt for drap og mishandling.

I 1980 sto Mugabe fram som Afrikas store frigjøringshelt. Han gikk inn for en forsoningspolitikk med de gamle rhodeserne og ble betraktet som alternativet til den apartheidpolitikken som rådde i Sør-Afrika. Zimbabwe var håpet, og vi lukket øynene for den reelle undertrykkelsen i landet. Den kritikken som Mugabe den gangen, og seinere, rettet mot kolonialisme og imperialisme, har funnet grobunn i store deler av Afrika. Det er nødvendig å understreke at Mugabe ennå har sterk støtte blant brede lag i Zimbabwe og i resten av Afrika. Han er en diktator som regjerer med betydelig folkelig oppslutning.

Mugabes retorikk er bygd opp rundt frigjøringskampen, og det er den som skaper grunnlaget for at det er så vanskelig for resten av Afrika å kritisere ham. Regimet hevder at det fortsetter den kampen som førte til det hvite mindretallsregimets og kolonialismens fall i 1980. Mugabe sier det dreier det seg om å fullføre frigjøringsverket og tilbakeføre jorda til afrikanerne. Dette gjør også at når Mugabe kritiseres av den tidligere kolonimakten Storbritannia, bekrefter det bare retorikken hans, og gjør det enda vanskeligere for afrikanske ledere å gå imot den zimbabwiske regjeringen. Brown og Blair har vært Mugabes nyttige idioter. Storbritannia og Zimbabwe representerer kolonialismens forvridde speilbilde. Og Storbritannia burde i denne konflikten ligget svært lavt, istedenfor å minne verden og Afrika om sin koloniale historie.

Siste halvdel av 80-tallet markerte også begynnelsen på forfallet. Det var da makten og rikdommen til landets politisk-økonomiske elite begynte å øke. Korrupsjonen tiltok og velferdspolitikken forfalt. Under frigjøringskrigen hadde løftet om jord til de svarte tatt fra de hvite storbøndene, vært en viktig drivkraft. Men regjeringen gjennomførte ikke noen jordreform. Isteden skaffet den politisk-økonomiske klassen seg sine egne farmer. I 1996 kom en regjeringsoppnevnt kommisjon med forslag om en radikal jordreform. Dette fikk støtte fra det internasjonale samfunn, men regjeringen gjorde ingenting. Makthaverne var tilfreds med status quo og sin makt og økonomiske situasjon.

Misnøyen i folket tiltok stadig. Fram mot 2000 fikk denne uttrykk i økte krav om politisk reform og en ny og mer demokratisk grunnlov. Disse kravene møtte regjeringen med å legge fram et eget grunnlovsforslag til folkeavstemning i 2000. Regjeringen tapte, og ved valget samme år hadde det nye opposisjonspartiet MDC (Movement for Democratic Change) stor framgang. Hadde valget vært fritt og rettferdig, hadde opposisjonen sannsynligvis vunnet. På samme måte som de sannsynligvis ville vunnet hvert valg siden om disse hadde vært frie.

Som svar på den økende motstanden trakk Mugabe fram landspørsmålet og satte i gang regisserte okkupasjoner av de hvite farmene. Resultatet var vold og et dramatisk fall i jordbruksproduksjonen, som siden har ført til stor matmangel. Regjeringen har skapt en økonomisk og politisk katastrofe gjennom landokkupasjoner, inflasjonsdrivende politikk, undertrykkelse og korrupsjon. Denne krisen har blant annet ført til en massiv flyktningstrøm - først og fremst til nabolandene og særlig Sør-Afrika, men også til Europa. I Zimbabwe kalles London nå Harare North. Om lag 3 millioner zimbabwere har forlatt landet. Og paradoksalt nok er det deres pengeoverføringer hjemover som bidrar til å holde regjeringen flytende.

FRIGJØRINGSHELTEN: Krisen i Zimbambwe er ikke én manns verk, men snarere resultat av et systems feilgrep over lang tid, skriver Helge Rønning. Foto: SCANPIX
FRIGJØRINGSHELTEN: Krisen i Zimbambwe er ikke én manns verk, men snarere resultat av et systems feilgrep over lang tid, skriver Helge Rønning. Foto: SCANPIX Vis mer

Helt siden 2000 har misnøyen med Mugabe vokst og maktens svar har vært økt brutalitet og inngrep i ytrings- og forsamlingsfriheten. På tross av dette har det eksistert et slags demokratisk ferniss. Mens mediene stort sett har vært regjeringskontrollerte, har det eksistert uavhengige aviser. Det har vært valg. De har vært rigget og foregått under svært voldelige omstendigheter, men de har bidratt til å gi regimet legitimitet, ikke minst i Afrika.

Ved valgene i mars rigget imidlertid ikke regimet nok, og opposisjonen vant. Sannsynligvis seiret den ikke bare i parlamentsvalget, men det er mye som tyder på at Morgan Tsvangirai også fikk mer enn 50 prosent ved presidentvalget. Dette satte en støkk i makthaverne. De opprettet en Joint Operations Committee (JOC), som består av sentrale folk fra hær, politi, sikkerhetstjeneste og rettsvesen. Etter at offentliggjørelsen av valgresultatene var blitt utsatt gang på gang, ble det bestemt at det skulle holdes en annen valgomgang, som finner sted i dag, 27 juni. I forberedelsene til denne er alle tiltak truffet for at Mugabe skal vinne. Det gjelder regjeringskontroll med valglokaler, eskalerende vold mot opposisjonen. Derfor var det gode grunner til Tsvangirai trakk seg fra valget. Det ville aldri kunne betegnes som fritt.

Problemet er imidlertid at det vil gi regimet en ny, riktignok svekket, legitimitet, som kanskje vil være tilstrekkelig til å holde kritikken fra andre afrikanske land i sjakk. Dermed står ikke bare Zimbabwe, men også Afrika overfor en stadig dypere krise. Hadde det vært politisk vilje, hadde den afrikanske union og nabolandene kunnet gripe inn i Zimbabwe, under henvisning til at regjeringen på vesentlige punkter har forbrutt seg mot unionens prinsipper. Det er ikke skjedd. Grunnene er mange, men de viktigste er at Mugabe ennå betraktes som en frihetshelt. Han og hans medarbeidere kjenner de andre lederne fra et samarbeid som strekker seg tilbake til frigjøringskrigen. Mugabe er ikke alene. Han er en del av et system som har trekk felles med andre afrikanske land. Hver dag Sør-Afrika og de andre landene nøler, fyres det opp under det som er i ferd med å utvikle seg til en alvorlig politisk legitimitetskrise for hele Afrika.

Ikke bare Mugabe