Ikke bare pling-plong

- Norsk klassisk musikk i det tyvende århundre og fram til i dag er en kulturell fiasko, skriver artikkelforfatteren i det han kaller en forsvarstale for operasjef Bjørn Simensen.

Ting er som de skal være; det nye norske operahuset har fått æren av å ha blitt en kontroversiell, brennhet og utskjelt institusjon, til og med før åpningsbåndet er klippet. Bjørn Simensen har i virkeligheten med sine frivillige og ufrivillige «skandaler» sørget for uvurderlig reklame for norsk klassisk musikk. Men de uventede åpningsforestillingene og det varierte programmet som inkluderer rock og trekkspill, har fra en himmelropende flokk av selvdefinert «kulturelite» utløst jamring uten sidestykke. Heksejakten er i gang. Dessverre gjør blodtørsten de fleste blinde for det faktum at Simensens avgjørelser ikke er tatt ut av det blå, og at det under den gul-marmorerte operaoverflaten skjuler seg mer enn øyet kan se. Den er nemlig reist over ruinene i det avgrunnsdype helvetesjuvet som kalles krisen i ny klassisk musikk.

Symptomatisk er det samtidsmusikk-komponistene som river av seg skjortene og uler høyest imot månen. Igjen er det skjedd. Samtidsmusikk dolket i ryggen av en offentlig institusjon. Klemt inn en slags naiv romantisk drøm om den «misforståtte kunstner» er argumentasjonen alltid den samme; «det som ikke blir spilt kan ikke bli en suksess, og skulle det ikke bli en suksess, så er det fordi vi er genier forut for vår tid.» Vi summerer i to ord: kollektiv ansvarsfraskrivelse.

En berømt diktator sa en gang at «bare løgnen er stor nok, vil alle tro på den». Her er sannheten: norsk klassisk musikk i det tyvende århundre og fram til i dag er en kulturell fiasko. Den selges ikke, spilles ikke og høres ikke. Av det tyvende århundrets hundrevis av komponisters hundrevis av verk er knapt et eneste blitt tatt opp i standardrepertoaret. Den er en til de grader mislykket kunstform og i dag redusert til en til de grader ubetydelig rolle i samfunnet, at det er et mirakel at den faktisk eksisterer. Men hvordan har vi kommet til denne besynderlige tilstanden?

For litt over hundre år siden, den 8. Februar 1907, ble den østerrikske komponisten Arnold Schönbergs kammersymfoni uroppført i Wien. Konserten var en av musikkhistoriens sagnomsuste skandaler, hvor publikum pep, skrapte med stolene og sloss på galleriet. Grunnen var at Schönbergs musikk fullstendig brøt med konvensjonell estetikk og tradisjonell musikalsk logikk; erkjennbare melodier, harmonier og former ble erstattet av irrasjonelle, kaotiske, fra «underbevisstheten» utsprungene strukturer. På mange måter kan man kalle den historiens første «pling-plong»-konsert. Schönberg skriver i et brev i 1909: «Denne ulogikken, som utløser assosiasjoner til blodets hamring i årene, til nervesystemets reaksjoner, er det jeg vil ha i musikken min». På et annet nivå var musikken også en refleksjon over de truende sosiale strømninger som skulle føre til to destruktive verdenskriger. Den var ikke en motreaksjon, den var et speilbilde, for av alle menneskelige følelser er hatet det mest irrasjonelle. Schönbergs musikk var en musikk skapt i hat og aggresjon over en kultur i oppløsning.

Denne østerrikske ekspresjonismen, med sitt dystre og ekstremt negative verdensblide skulle bli toneangivende for utviklingen av det tyvende århundrets kunstmusikk. Den preger i sin grunnestetikk det meste av klassisk musikk skapt i dag. Man finner den i voldeligheten, dommedagsprofetiene, dødslengselen, de skjærende klangene, de svulstige latinske verktitlene og en ustanselig trang til å forkynne menneskets «onde» natur.

Problemet var imidlertid publikums evne til å holde ut denne ensidige negativismen. De begynte å forlate konsertasalene og skru av radiokanalene. Etter den andre verdenskrig fant derfor de toneangivende komponister og intellektuelle, som hver sommer samlet seg på seminarer ved den tyske byen Darmstadt, på å forherlige den kunstneriske isolasjon for å legitimere publikums boikott. Publikum selv ble mistenkeliggjort og den uskolerte foraktet. På mange måter begynte komponistene umerkelig å overføre sitt hat ovenfor verden til sitt eget klassiske publikum. Milton Babbitt, en av de mer markante av disse personlighetene, skriver i 1958 at «komponistene gjør seg selv og sin musikk en tjeneste ved å trekke seg tilbake fra den offentlige verden», fordi «dette er den eneste muligheten til å eliminere publikum og sosiale aspekter fra musikalsk komposisjon». Pling-plong-sekten og dyrkelsen av den musikalske autismen, ikke-kommunikasjonen, var født.

I dag er det med en merkelig bismak man leser om komponister, som selv direkte viderefører den modernistisk-serialistiske estetikken fra Darmstadt, argumentere for «musikk til folket», organisere konserter på kjøpesentre, pizzarestauranter og gråte offentlig når det ikke blir satset på samtidsmusikk ved den nye operaen. De ser ut, i et anfall av historieblindhet, til å glemme at modernistisk musikk er konsipert på et ideologisk fundament som forakter et folkelig publikum.

Det er naturlig at et slikt system ikke kan ha lang kulturell levetid. Men hva er egentlig en «død» kultur? Er faktumet av å bli holdt kunstig i live av likegyldige statssubsidier en tegn på en levende kultur? Hvis den forsvinner i morgen, vil noen spørre seg «hvor ble det av samtidsmusikken?», vil noe i verdens kulturelle, politiske eller sosiale utvikling endre seg fordi «samtidsmusikk» forsvant? Er ikke en død kultur er en kultur som ikke setter spor etter seg når den forsvinner?

MER ENN KLAVER: -  Kringkastingsorkesterets «Play!» samlet 7.600 unge entusiastiske mennesker foran et klassisk orkester. De tallrike mulighetene som åpner seg innen denne sjangeren er grenseløst provoserende for det etablerte musikkmiljøet. Om ikke den nye operaen kunne bli en skreddersydd ramme for denne utviklingen? Foto: Scanpix
MER ENN KLAVER: - Kringkastingsorkesterets «Play!» samlet 7.600 unge entusiastiske mennesker foran et klassisk orkester. De tallrike mulighetene som åpner seg innen denne sjangeren er grenseløst provoserende for det etablerte musikkmiljøet. Om ikke den nye operaen kunne bli en skreddersydd ramme for denne utviklingen? Foto: Scanpix Vis mer

Det ser ut som Bjørn Simensen i sine programvalg og oppdragsverk på anbud har erkjent pling-plong-modernismen som det den er; et utdatert konsept i kommunikasjonens tidsalder. Men enhver død betyr nye fødsler. Etter en dyptgående selvransakelse vil samtidsmusikken også kanskje gjenfødes i uventede former.

Det vekker forferdelse og avsky hos den etablerte generasjonen hvordan flere og flere unge komponister søker seg til film- og spillmusikk, hvordan en konsert som kringkastingsorkesterets «Play!» kunne samle 7.600 unge entusiastiske mennesker foran et klassisk orkester. De tallrike mulighetene som åpner seg innen denne sjangeren er grenseløst provoserende for det etablerte musikkmiljøet. Om ikke den nye operaen kunne bli en skreddersydd ramme for denne utviklingen?

Ikke bare pling-plong