Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Meninger

Mer
Min side Logg ut

Dagbladet mener:

Ikke be barna evaluere seg selv med smilefjes

Lærere og skole bør bruke andre metoder når de vil vite hvordan skolebarna har det

URIMELIG: Elever som kanskje ikke har tenkt over forholdet til læreren, blir bedt om å ta stilling til utsagn som "læreren min liker meg" med smilefjes eller surefjes. Det er en ordning som med rette har blitt kritisert. Foto: Shutterstock / Scanpix
URIMELIG: Elever som kanskje ikke har tenkt over forholdet til læreren, blir bedt om å ta stilling til utsagn som "læreren min liker meg" med smilefjes eller surefjes. Det er en ordning som med rette har blitt kritisert. Foto: Shutterstock / Scanpix Vis mer
Meninger

Barn blir bedt om å vurdere seg selv og skolehverdagen sin, og svare med smilefjes eller surefjes på spørsmål som «Klassekameratene mine liker meg» og «læreren min liker meg». Praksisen ved norske barneskoler og barnehager har vakt stor debatt i de siste ukene, og har ført til kimende telefoner hos Nasjonal forskningsetisk komité, som blir oppringt av urolige foreldre. Det er på sin plass at det kommer kritikk av denne formen for elevundersøkelse, og på tide at lærere og skoleledelse tar i bruk andre metoder for å få rede på hvordan elevene deres har det.

Evalueringssystemet er utviklet av professor Thomas Nordahl ved Høgskolen i Innlandet. Nordahl forsvarer sitt system med at barna skal ha bli rett til å bli hørt i vurderingen av skolemiljøet deres, og at man da må kunne stille potensielt ubehagelige spørsmål. Men dette er en type problemstillinger som ikke er egnet for en kvantitativ datainnsamling som dette.

Barn som kanskje ikke har tenkt videre over forholdet til lærerne sine, blir bedt om å grunne over akkurat hvor godt dette egentlig er, om de egentlig er likt av voksenpersonen som skal geleide dem gjennom skoledagene. Det er ikke vanskelig å se for seg at dette kan føre til uro og ubehag, og det helt unødig. Undersøkelsen er da også blitt sterkt kritisert av medisinere som jobber med barn. De påpeker at slike metoder kan gjøre varig inntrykk på barn, selv om de ikke er i stand til å sette ord på ubehaget det fører med seg.

Debatten om elevene som evaluerer sin egen hverdag går også inn i den av en større diskusjon om hvordan instanser i det offentlige skal vurdere seg selv og hvor godt de gjør jobben sin. Både innenfor skolen og helsevesenet har sinnrike systemer for kartlegging, kvantifisering og vurdering etter hvert fått stor plass. Det blir, med rette, stilt kritiske spørsmål om kartleggingen som tidstyv i de ansattes hverdag, og som en påkjenning for pasienter og elever.

Samtidig som de offentlige etatene har behov for å få oversikt over det de gjør, må kartlegging skje nennsomt, og med bevissthet om at ikke alt egner seg for å måles og veies. I dette tilfellet bør lærere og skoleledelse bruke mer fingerspissfølelse og individuell tilnærming for å få greie på hvordan elevene opplever hverdagen. Det handler om at voksne må se og lytte til barna som er i deres varetekt, og ikke lene seg på fjes med oppover- eller nedovermunn.