BARSELTIDA: - Barsellivet er trøblete, har jeg lært nå, skriver Mia Frogner. Foto: NTB Scanpix/Shutterstock
BARSELTIDA: - Barsellivet er trøblete, har jeg lært nå, skriver Mia Frogner. Foto: NTB Scanpix/ShutterstockVis mer

Barseltida:

Ikke be meg nyte barseltida

Jeg må med hånda på hjertet si at for hvert menneske som sa «nyt det» til meg de første månedene - jo mer sint ble jeg.

Meninger

Å få barn er ikke for pingler. Det har jeg tenkt uhorvelig mange ganger på de ti ukene som har gått siden jeg ble mamma til Esra. En ting er å få henne ut av kroppen, det er jo en historie og en opplevelse i seg selv som er vanskelig å sette ord på, men det er jo egentlig etter det det begynner. På ekte.

Når man reiser hjem. Med et underliv som føles som det skal ramle ut, pupper som har blitt forvandla til to såre mursteiner fordi du må reise hjem akkurat idet melka faktisk kommer, en bylt på tre og en halv kilo du plutselig har et overveldende ansvar for, ingen søvn på ganske mange døgn... og et helt nytt liv du ikke vet noe som helst om.

MIA FROGNER: Kommunikasjonsrådgiver, forfatter og nybakt mor.
MIA FROGNER: Kommunikasjonsrådgiver, forfatter og nybakt mor. Vis mer

Barsellivet er trøblete, har jeg lært nå. Og det er ikke det bare for meg. Utfordringene og behovene som oppstår i det fjerde trimesteret er mange, og de er underkommunisert, både fra helsevesenet og oss fødekvinner imellom.

I ethvert barselhjem sitter en nybakt mamma, og hun strever. For det jeg har skjønt i løpet av de siste ti ukene, er at de aller aller fleste sliter med noe, et eller annet, de første ukene og månedene. I tillegg til å venne seg til at livet slik du kjente det er snudd på hodet.

Og folk på utsiden gratulerer. Det er klart de gjør det. Det er mye kjærlighet som kommer fra kriker og kroker når man føder barn, og jeg forstår jo det. Jeg forstår omsorgen og omtanken som ligger i det, og jeg setter pris på den. Men jeg må også med hånda på hjertet si at for hvert menneske som sa «nyt det» til meg de første månedene - jo mer sint ble jeg i kroppen min.

Nyte blødende brystvorter på sjette uka? Nyte brystbetennelse nummer to og tre? Nyte det tredje klesskiftet for natta fordi det er melk overalt? Nyte erindringen av fire jordmødre som stapper albuer ned i magen min rett etter fødsel? Nyte renselsen kroppen skal gjennom? Nyte å forstå hva barnet mitt vil når hun sier fra om noe? Nyte angsten for å gjøre noe feil? For det er faktisk ikke plass til å nyte. Ikke til å begynne med. Det er bare plass til å prøve å virke, og innimellom kommer det kanskje noen glimt av glede når man endelig har en rolig halvtime med en sovende baby på fanget, godt blanda med fullstendig og komplett overveldelse.

Misforstå meg rett. Jeg nyter ungen som ligger og sover oppå meg, som knirker, som har første gang-opplevelser absolutt hele tiden, og jeg nyter å dele dem med henne og med mannen min. Hun er altoppslukende, og hun er det nye livet mitt. Jeg har ikke motstand mot å nyte, men jeg trenger ikke bli fortalt at jeg må huske å nyte. Istedet skulle jeg ønske folk sa noe av dette:

  • Fy faen for en jobb du har gjort, du er rå
  • Gi meg nummeret til mannen din så jeg kan bombardere han med meldinger istedet
  • Hva er adressa di, og hva slags brød og juice liker du
  • Når passer det å komme innom med middag, jeg skal ikke ta av meg skoa
  • Skal jeg bysse babyen så du kan dusje
  • Hvilken amme-bh foretrekker du, jeg regner med at du ikke har nok, henger dem på døra
  • Hvilke ammeinnlegg foretrekker du, jeg regner med du ikke har nok, henger dem på døra
  • Hva slags ulltrøyer foretrekker du, jeg regner med du ikke har nok, henger dem på døra
  • Jeg har hengt purelan, q-tips, gulpekluter og bleier på døra di
  • Drit i stå opp, bare bli i senga så lenge dere trenger, uansett om det er måneder
  • Vi kommer gjerne innom en halvtimes tid, så hyggelig at du orker det, ikke tenk på hvordan det ser ut, vi tar med kanelboller og kakao
  • Ungen din er objektivt sett sjukt nydelig
  • Jeg vet det ikke føles sånn nå, men hold ut – det blir bedre (bare lov å si hvis man har barn selv)

Sånn - da har dere en smørbrødliste klar til neste gang noen dere er glade i får en baby i hendene. Det krever nemlig sin landsby, og den har man ikke, som nybakt mamma, verken overskudd eller evne til å be om hjelp fra. Den må bare dukke opp av seg selv.

Det betyr mer enn det går an å forestille seg, langt der inne i den bobla barseltilværelsen er og må være – til det blir bedre.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.