Ikke best i klassen

EU-landene er i ferd med å få til det få trodde var mulig – en felles asylpolitikk. Snart vil reglene for hvordan asylsøkere skal tas i mot og behandles være de samme enten søkeren kommer til Estland, Hellas eller Nederland. Dette vil øke presset på Norge for å tilpasse seg sine «naboland». Norske forskere har nylig sett på hvordan vi behandler asylsøkere her sammenlignet med det øvrige Europa. Vi er ikke nødvendigvis best i klassen.

Et eksempel på den nye felles EU-politikken er forholdene som asylsøkere tilbys i mottaksperioden. Som på andre områder har vi her i Norge tenkt at vi er mer sjenerøse enn andre land. EU-landene har nå hatt to år på å prøve ut et felles regelverk og resultatene er positive. Felles normer har gjort at flere land har fått orden på lovverk og praksis til beste for asylsøkerne og landene selv. Regler for rett til skolegang, adgang til helsetjenester, restriksjoner på fengsling, spesielle vilkår for utsatte grupper har gjort systemet mer forutsigbart for alle involverte.

Og nettopp dette var et av målene med den felles EU-politikken. Man ønsket ikke at søkerne skulle trekkes til landene med de beste vilkårene. Samtidig fryktet man at sjenerøse land skulle benytte anledningen til å senke vilkårene for asylsøkere ned til den felles minimumsstandarden. Men dette har ikke skjedd så langt, i følge en ny rapport fra EU-kommisjonen. Tvert om har landene som tidligere hadde en mangelfull håndtering av asylsøkere nå skjerpet sin praksis.

Hva så med Norge? «Nøktern standard» har vært ledetråden for asylsøkeres ventetid her til lands. På 1980- og 1990-tallet var det flere runder med avisoppslag rundt kritikkverdige forhold på mottak rundt om i landet. Bygningsstandard, beliggenhet og mattilbud ble kritisert av asylsøkerne selv og representanter for lokalmiljøene. Kritikken har vært mindre hørbar de siste årene. Vår gjennomgang av den norske praksisen på feltet viste da også at man i hovedsak ligger nær de normene som nå skal gjelde i EU. Det var likevel noen unntak. Hadde Norge vært medlem av Unionen ville vi fått påpakning for følgende avvik fra de felles normene. Dette er noen eksempler der den norske reguleringen av asylfeltet ligger utenfor normene som nå settes i verk i EU:

Skolegang for asylsøkere som er 16 eller 17 år er ikke sikret i Norge. I EU-landene skal denne gruppen ha et skoletilbud. I praksis får likevel mange asylungdommer i denne alderen gå på skole i Norge, men det er basert på lokal godvilje rundt om i kommunene og ikke på lovfestet rett.

Et annet punkt er at man i Norge mangler et system for å avdekke om søkere har vært utsatt for tortur eller seksuell vold. Disse gruppene er sterkt beskyttet i det nye felles EU reglementet og det krever at landene har nettopp slike rutiner.

Et tredje område gjelder selve måten mottaksforholdene er regulert på i Norge. I EU skal nå alle landene ha samlet alle regler på asylfeltet i lovs form. I Norge reguleres i stedet mottaksforholdene gjennom en vifte av dokumenter. Det står lite i loven, det være seg den som gjelder nå eller den som er på trappene, og lite i forskriften. I stedet fant vi at forholdene for asylsøkere i mottak er regulert i: «Driftsreglementet for mottak» samt en medfølgende presisering i «kravsspesifikasjon for mottak», dertil i et «pengereglement» og en utdypning av dette i det såkalte «fortolkningsskrivet». Til sammen gir dette et uoversiktlig sett av betingelser som de som driver mottakene må forholde seg til.

Mer alvorlig er det at disse ikke befinner seg på et lovgivningsnivå. Det gjør dem lettere å endre og dermed mer utsatt for kortsiktige politiske svingninger. Resultatet er mindre forutsigbarhet for asylsøkerne og de som driver mottakene. Det fragmenterte regelverket vil også kunne gjøre det vanskeligere for EU-landene å gjøre en vurdering av norske mottaksforhold når de vil returnere asylsøkere hit.

Selv om ikke Norge er tvunget til å gjøre som EU-landene på alle punkter, er det gode grunner til å følge utviklingen i Europa nøye. Både den sittende og tidligere regjeringer ønsker at forholdene for asylsøkere skal være omtrent like her som ellers i Europa. Men vi har også forpliktet oss til å bøye oss for deler av det felles regelverket i EU, som for eksempel Dublin-samarbeidet. Dette samarbeidet styrer søkere til landet der de først kunne ha søkt om beskyttelse. Hvis de så ender for eksempel i Norge kan vi sende dem tilbake til det landet de passerte på veien nord- eller vestover. Det betyr i sin tur at vi må kjenne til at forholdene er bra nok i de landene vi mener skal behandle søknaden. Og omvendt må EU-landene kjenne forholdene i Norge.

Jo mer samkjørt asylpolitikken i EU landene blir, desto viktigere vil det være at Norge følger med på utviklingen. Dette gjelder enten vi ønsker å tilpasse oss eller avvike fra normene. Europa er nå så tett sammenvevd på dette feltet at Norge uansett vil bli berørt av endringene som vedtas i Brussel. Den nye europeiske asylpolitikken utgjør dermed et viktig bakteppe for den pågående stortingsdebatten om ny norsk utlendingslov.