Ikke bevisst fortielse

KRIGSHISTORIE: I en kronikk 25.6. hevder Ingerid Hagen og Jon Jerstad at det norske folk er lei av at krigshistorien formidles som en «helt- og skurkversjon som lyder hul og kunstig». Andre versjoner har angivelig vært «forbudt historie». Det er fortsatt uklart hvem som er forfatternes adressat. Først sier de at Blindheims oppfatninger er gammelt nytt for historikere i sine elfenbenstårn, men ikke for folk flest. Altså settes et skille mellom den folkelige og den akademiske historieoppfatningen. Deretter advares det mot museumsvoktere - her forutsettes det at det er historikerne som kontrollerer den offentlige erindring.

H. OG J. HAR rett i at det i perioder av den kalde krigen fantes en sterk konsensusideologi og at det forekom overtramp mot enkelte som utfordret denne, men eksemplene overbeviser ikke om at dette var systematisk og sier ingenting om debattklimaet i dag. Johan Scharffenberg hevdet de samme synspunktene som Langeland i «Norske aktstykker til okkupasjonens forhistorie», og flere offentlige personer var åpent kritiske til kriminaliseringen av NS-medlemmer. H. og J. antydet også i sin første kronikk at kommunistenes motstandsstrategi er blitt fortiet. Utsagnet er gyldig for deler av etterkrigstiden, men ikke i dag. I «Hjemmefront» i Norges Krig fra 1987, et av landets mest leste verk om krigen, heter det at kommunistene foregrep med et år den strategien Milorg senere la seg på, og Terje Halvorsens artikkel fra 1999 i boka «I krigens kjølvann», drøfter også kommunistenes rolle. Kan vi nå parkere påstanden om at de ikke har fått noen plass i krigshistorien? Vi er enige om at den økonomiske kollaborasjonen lenge ble stemoderlig behandlet. At et tema (ennå)ikke er fullt utforsket betyr ikke nødvendigvis at det er bevisst «fortiet». Det forutsetter at noen utøver en effektiv kontroll over hva historikere skal skrive om, og at ansettelser gjøres etter politiske og ikke faglige vurderinger. At så er tilfelle må dokumenteres bedre enn å nevne et par personer som ikke har gjort karriere. Det finnes flere eksempler på personer som ikke har stått i opposisjon til dominerende tolkningsmønstre som heller ikke har gjort det. Jeg er enig i at historikere ikke må opptre som museumsvoktere, men det finnes mer enn ett museum for politisk betingede historieoppfatninger. Den kritiske holdningen må også rettes mot påstander som smykker seg med å være kontroversielle.

HISTORIEN MÅ stadig revideres, men vi er antakelig ikke enige i synet på hvilket grunnlag det må gjøres på og hvilke krav til dokumentasjon en påstand må prøves mot. Historikere som Ole Kristian Grimnes og Øystein Sørensen har for lengst påpekt at den sterke nasjonale konsensus lenge gjorde det vanskelig å ta opp de mindre minneverdige og traumatiske aspekter ved krigen. Siden har mange faktisk tatt den utfordringen. Hagen og Jerstad er velkommen etter.