Ikke brutalt arbeidsliv

ARBEIDSLIV: Dagbladets forsideartikkel 2. januar tar for seg et viktig tema. Faktisk et av de viktigste vår nasjon står overfor den neste generasjon: Hvordan skal vi bevare den unike, nasjonale dugnaden vi kaller Velferdsstaten? Fagpersonellet på NHH tar opp gode momenter, men dessverre forvirres en ellers god diskusjon med myten om at det norske arbeidslivet er brutalt.

Politikere elsker dette begrepet av to grunner. For det første er det et kraftfullt begrep. For det andre et diffust begrep som vanskelig lar seg etterprøve. Finnes det en "brutalitetsindikator", skala eller tabell som viser en stigende trend?

Brutalitet kan muligens defineres ved høyt psykisk og fysisk arbeidspress, høy andel overtidstimer og generelt dårlig jobbtrivsel. Imidlertid viser SSBs levekårsundersøkelse en nedgang i antall mennesker som opplever sitt arbeid som psykisk påkjennende. Videre viser samme undersøkelse en liten nedgang av antall mennesker som føler seg fysisk utmattet etter endt arbeidsdag, og stadig færre jobber med tungt arbeid i den primære sektor. Nordmenn er også på bunn i OECD i antall overtidstimer (definert som andel mennesker som jobber mer enn 40 timer uken).

Blant OECD-land scorer nordmenn, sammen med dansker, høyest i jobbtrivsel og på spørsmål om det er mulig å kombinere arbeid og fritid.

OL-vinnere i marginale idretter, et middelmådig fotballandslag eller et "one-hit-wonder" boyband fra 80-tallet, er Norges stoltheter. Det burde heller være at vi sammen har skapt verdens beste sikkerhetsnett for folk som sliter i viktige deler av sine liv. Hovedoppgaven fremover blir å demme opp for den kraftige økningen i antall unge uføre – og problemet må tilnærmes på bred front med tiltak rettet mot lovverk, trygdeordninger, arbeidsgivere og -takere. Dette lar seg vanskelig gjøre så lenge oppmerksomheten ledes til et forvirrende og svakt definert brutalitetsbegrep.