IKKE SÅ HATET LIKEVEL: I rovdyrområdene ønsker 15 prosent at ulvebestanden skal øke, og 57 prosent kan godta den som den er.
Foto: Per Løchen/Scanpix.
IKKE SÅ HATET LIKEVEL: I rovdyrområdene ønsker 15 prosent at ulvebestanden skal øke, og 57 prosent kan godta den som den er. Foto: Per Løchen/Scanpix.Vis mer

Ikke by mot land

Omfattende forskning viser at rovdyrhatet ikke er dominerende i distriktsnorge.

Partiene på Stortinget har lenge diskutert viktige sider ved norsk rovdyrforvaltning. Prosessen har vært turbulent, men skal nå være inne på et mer «konstruktivt» spor. Målet er å få til et nytt rovdyrforlik. Hvis det lykkes, er det grunn til å frykte at forliket baseres på en retorikk der en by-land-konflikt står sentralt. Vår forskning viser at retorikken har svak forankring i dagens virkelighet.

I den norske rovdyrdebatten hevdes det ofte, og med styrke, at uenigheten om rovdyrforvaltningen egentlig er en konflikt mellom byen og bygda. Det er en utbredt oppfatning at de aller fleste i distriktene er motstandere av dagens rovdyrpolitikk: De ønsker angivelig mindre rovdyrbestander, og i hvert fall ingen økning. Det er de som opplever at husdyr blir drept og lemlestet, at viltbestandene reduseres, og som føler frykten på kroppen. Det hevdes ikke sjelden at livskvaliteten på bygda er sterkt skadelidende på grunn av rovdyrpolitikken.

Tanken om å verne rovdyr påstås å være typisk for folk i urbane områder, som gjerne har et romantisk natursyn og ønsker seg villmark som de kan se på TV og der de kan drive friluftsliv som rekreasjon. I dagens samfunn er slike verdier på offensiven, og dette kommer til uttrykk gjennom vern av flere og flere naturområder, og dessuten i en rovdyrforvaltning der vern av alle arter står sentralt. Slik kan det se ut fra et bygdeperspektiv.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Mediene fisker som vanlig rørt vann, og beskriver ofte rovdyrkonfliktene nettopp som en kamp mellom by og land. Det kan derfor synes selvfølgelig at partier som vil være solidariske med distriktene, må gå inn for en mer rovdyrfiendtlig forvaltning.

Men hva vet vi egentlig om moderne bygdefolk og deres oppfatninger av rovdyr? Vi har nå studert rovdyrkonfliktene i Norge i mer enn ti år, og har dannet oss et godt bilde av stemningen, særlig i ulveområdene på Østlandet. Forskingen omfatter intervjuer med flere hundre personer og bekrefter at mange ser konflikten som del av en kamp om både bygdenes næringsgrunnlag og «sjel» - en skjebnesvanger kamp som gjelder bygdekulturenes og rurale livsformers overlevelse. I ulveområdene - der det er lite tap av husdyr − ser vi særlig tydelig at konfliktene er koblet sammen med den generelle samfunnsutviklinga, det vil si økonomiske, sosiale og kulturelle endringer som setter det tradisjonelle bygdelivet under press.

Når vi har skrevet om dette tidligere, har også vi vært mest opptatt av dem som er motstandere av dagens rovdyrforvaltning. Motstanderne er svært synlige i mange områder med rovdyr, og de preger ofte det lokale meningslandskapet. Konfliktenes økonomiske aspekter er lette å forstå og kan håndteres ved hjelp av etablerte kanaler mellom myndigheter og næringsorganisasjoner. Vi for vår del har forsøkt å beskrive andre aspekter, som er særlig tydelige der man har lite sau, men likevel mye bråk. Vi har forsøkt å forstå hvorfor grupper med sterke røtter i tradisjonell utmarksbruk, og som oftest i en tydelig arbeiderklassekultur, utgjør et tyngdepunkt i rovdyrmotstanden i Østerdalen og sørover langs svenskegrensa. Vi har skrevet mye om dem, som verken er grunneiere eller bønder, fordi vi mener de har krav på en oppmerksomhet de sjelden får, verken i rovdyrdebatten eller på andre områder.

Men vi har også observert at det finnes en god del som ser annerledes på dette. Vi har intervjuet mange som aksepterer at ulven er tilbake, eller som til og med ønsker den velkommen. Det finnes både bønder og jegere som har et pragmatisk syn på rovdyr. Men viktigst er det nok at befolkningsgrupper uten sterk tilknytning til tradisjonell utmarksbruk er i vekst også i distriktene. Utviklingen gjør noe med forholdet til naturen og folks meninger om hvordan den skal forvaltes. Og det ser ut som om det særlig er i disse gruppene vi finner både de som er uttalt positive til rovdyr, og de (ganske mange) som ikke er særlig interessert i rovdyrspørsmål. Intervjuene har avdekket klare forskjeller mellom generasjoner (yngre liker ofte rovdyr bedre enn eldre gjør) og mellom ulike sosiale grupper, for eksempel slik at de som har høyere utdanning, og som kanskje er innflyttere, ofte liker rovdyr bedre enn de som har lite utdanning og som har lang botid i området.

Funnene fra de lokale studiene bekreftes nå av store befolkningsundersøkelser. NINA gjennomførte høsten 2010 en studie med et representativt utvalg på 4000 personer, hvorav 1000 fra områder med store rovdyr. I tillegg har Synovate nylig utført en undersøkelse med et mindre, men likevel landsrepresentativt utvalg.

NINA-studien viste at det riktig nok er mest positive holdninger til rovdyr i urbane områder, og særlig i Oslo. Men også i rovdyrområdene ønsker 15 % at ulvebestanden skal øke, og 57 % kan godta den som den er. For bjørn er de tilsvarende tallene 16 % og 52 %. Vi finner samme mønster når vi spør om politisk fastlagte bestandsmål. Og det er faktisk flere i rovdyrområdene som kan godta å ha store rovdyr i nærheten av der de bor, enn det vi finner i andre deler av landet. Synovate fant at blant de som selv oppgir å ha ulv i nærheten, vil 15 % ha flere ulver i sitt nærområde, mens 44 % svarer at antallet er passe nå (Dalen 2011). Dette kan ikke utlegges som at negative holdninger til rovdyr dominerer i distriktene, selv om det selvsagt også er relativt mange som ønsker en reduksjon av bestandene.

Landbruk og utmarksnæringer sysselsetter ikke flertallet av de som bor på bygda. Mange som bor i grisgrendte strøk har gjort noen aktive og av og til vanskelige valg: De har valgt å bo «midt i naturen» selv om det sjelden er enkleste løsning. Noen har klort seg fast på hjemplassen mens andre har flyttet til bygda for å bo i nærkontakt med villmark. Folk som verdsetter naturen på denne måten, vil ofte også verdsette alle dens arter, inkludert store rovdyr. Og om de kan ha et ambivalent forhold til å ha dem på tunet, for ikke å snakke om i naboens sauebesetning, så kan de likevel se at de har sin plass i naturen der de bor. Det er svært sannsynlig at slike motiver for å bo i utkantene blir viktigere i tida som kommer. Derfor er det for politikerne et spørsmål om hvilke segmenter av bygdefolket de vil appellere til. Vi vil ikke være med på å sementere den forfeilede forestillingen om at rovdyrkonflikter er en ren by land konflikt. Også på bygdene er positive holdninger til rovdyra sterkt til stede. Det bør politikerne som skal forhandle seg fram til et rovdyrforlik legge seg på sinne.