OSCARAKTUELL: Filmregissør Morten Tyldum har regissert filmen Immitation Game som er nominert til 8 Oscar. Her på Santa Monica Beach kun  dager før prisutdelingen. Foto: Endre Vellene
OSCARAKTUELL: Filmregissør Morten Tyldum har regissert filmen Immitation Game som er nominert til 8 Oscar. Her på Santa Monica Beach kun dager før prisutdelingen. Foto: Endre VelleneVis mer

Ikke den nye olja, men …

Kunst og kultur er åpenbare satsingsområder i overgangen til Norge som et kunnskapssamfunn. Det vi skal leve av etter olja, skriver Geir Ramnefjell.

Kommentar

Vi trenger vel ikke å si det flere ganger, at norsk økonomi står foran en stor omstilling. Med synkende oljepris føles problemstillingen plutselig akutt, som om det i realiteten ikke har hastet i lang tid. Stemmen til Erna Solberg dukker opp på det indre øret og forklarer at «Norge må bli et kunnskapssamfunn, med nye industrier og et skifte til en grønn økonomi.»

En helt naturlig forlengelse av dette resonnementet er at Norge må satse på kultur. I et land med en høyt utdannet befolkning, god teknologisk infrastruktur og et høyt kostnadsnivå er utvikling av kreative næringer som kulturlivet noe vi kan - og bør - sette høyt på prioriteringslista.

Steven Van Zandt ble for noen år siden sitert på at musikken i Norge er det vi skal leve av etter olja. Eksempelet hans var et norsk garasjerock-band som han hadde tatt under sine vinger, og det var vel litt til å humre av. Men poenget hans er relevant hvis vi utvider perspektivet litt, og for eksempel ser på suksessen til tv-serien «Lilyhammer» som er solgt til 130 land. Det norske film- og tv-miljøet har begynt å markere seg på det internasjonale markedet, med flere regissører og skuespillere som bygger karrierer utenlands. For et lite språkområde som vårt, er det naturligvis en avgjørende vekststrategi. I tillegg til at det selvsagt gir oss kompetanse, selvtillit og tro på at det går an lykkes. I helga er Morten Tyldum nominert i åtte kategorier for sin film «The Imitation Game», inkludert beste film og beste regi.

Den samme tendensen ser vi når det gjelder norsk musikk. Vi er blitt vant til å lese om stadig nye, norske utøvere som dukker opp i nyhetsbildet etter å ha oppnådd stor internasjonal suksess. Norske forfattere markerer seg i utlandet, det mest oppsiktsvekkende Jo Nesbø som solgte 860000 bøker på engelsk i fjor for over 60 millioner kroner.

Vi stopper opplistingen av enkelteksempler der, men kan trygt slå fast at Norge er i ferd med å få en kulturindustri. Som ikke bare er godt stoff for norske kulturjournalister, men som får betydning for verdiskapning og arbeidsplasser.

Veksten har vært god i mange år allerede. Sysselsettingen i kulturnæringene økte med 50 prosent fra 2000 til 2009, og omtrent fire prosent av landets sysselsatte var i 2009 ansatt i kulturnæringene. Verdiskapingen hadde i samme periode en sterk økning og var i 2009 beregnet til 42 milliarder kroner.

I EU har politikk for utvikling av kulturnæringer vært prioritert i mange år. Ikke så rart: Det er beregnet at omsetningen innenfor den kreative sektoren i EU utgjør 654 milliarder euro, og at den sysselsetter 5, 6 millioner mennesker. Sektoren vokste 12,3 prosent raskere enn den generelle økonomiske utviklingen.

I Norge har vi hengt etter. Først i forrige uke fikk vi etablert et kunnskapssenter for kulturnæringer. BI åpnet i fjor, på eget initiativ, et senter for kreative næringer. Men forskning er én ting - det er langt vanskeligere å komme fram til konkret utforming av politikk. Mye på grunn av etablerte maktstrukturer i ulike deler av kulturlivet, men også på grunn av mistenkeliggjøringen som rir begrepet «kulturnæring» som en mare.

Frykten for at næringssatsing skal gå på bekostning av satsing på bredde, kulturskoler, lokale initiativ - og ikke minst at det skal gå på bekostning av det etablerte støttesystemet for smalere kultur. Det bør det selvsagt ikke gjøre, med den opplagte begrunnelse at den delvis offentlig finansierte kunsten ofte er miljøet og utgangspunktet som mange kommersielle suksesser springer ut av.

Satsing på kulturnæring er vanskelig fordi den skal stimulere komplekse prosesser: Talent og nese for entreprenørskap i miljøene, økonomisk bærekraftige rammebetingelser for utøvere og bransje, tilrettelegging for digital omstilling og -nyskapning. For å nevne noe. Et formidabelt sakskompleks som krever stor innsats, og innsikt, hvis det skal bli forløst i konkrete prosjekter. Det første, kulturminister Thorhild Widveys nyopprettede Talent Norge, skal hente inspirasjon fra idrettens Olympiatoppen. Det er en dristig satsing. De sju styremedlemmene med en gjennomsnittsalder på 58 år skal bruke sine 30 tildelte millioner svært kløktig for ikke å bli et nytt Rock City Namsos.

Norske kunstnere burde være en takknemlig gruppe å jobbe med. De er ikke bortskjemte. Som den nye utredningen av kunstnerøkonomien viser, tjener de lite. Langt fra nok til å kunne leve av kunsten. For å kunne drive med kunst tjener de fleste til livets opphold gjennom bi- og strøjobber, og en generelt sparsommelig livsstil. Det vitner om dedikert innsats, og en menneskelig ressurs som samfunnet kan få mye mer ut av.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen! Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukas viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag.