Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Meninger

Mer
Min side Logg ut

Ikke desperate flyktninger, sier Erna

Vi har sett barn drukne.

DESPERATE: Piggtråd holder voksne og barn på den tyrkiske siden av grensen mot Hellas ved elva Evros tirsdag 3. mars. Foto: NTB Scanxpix/ EPA/DIMITRIS TOSIDIS
DESPERATE: Piggtråd holder voksne og barn på den tyrkiske siden av grensen mot Hellas ved elva Evros tirsdag 3. mars. Foto: NTB Scanxpix/ EPA/DIMITRIS TOSIDIS Vis mer
Meninger

«Det er ikke desperate flyktninger som står på grensen mellom Tyrkia og Hellas nå», understreket statsminister Erna Solberg i dag.

Noen timer senere druknet et syrisk barn på flukt i havet utenfor Lesbos. Erna, vi har stått på grensen. Og som du tror på våre avgjørelser når vi er representerer norske pasienter her hjemme, må du tro oss når vi forteller deg at dette er en reise for de desperate, for dem som ikke lenger har noe valg. Dette er en reise for dem som velger livet fremfor døden.

Marte Valle.
Marte Valle. Vis mer

Som helsepersonell har vi stått på grensen i ferier, friuker og avspaseringsuker i en årrekke. Vi har hørt historiene, som du ikke kjenner, Erna. Vi har sett skadene etter krig og år på flukt. Vi har tatt imot båtene som har veltet. Båtene med barn uten foreldre og båtene med foreldre uten barn.

Hanne Heszlein-Lossius.
Hanne Heszlein-Lossius. Vis mer

Vi har tatt imot barna med redningsvester fylte av avispapir og kroppstemperatur på 34 grader. Vi har sett båter gå ned, og vi har stått på land og sett barn drukne, uten å kunne gjøre noe. Vi har drukket te med dem som har mistet alt, vi har trøstet og blitt trøstet av dem som ikke har noen.

Vi har hundrevis av historier, hvor mange vil du ha? Vil du ha historien om Hassan fra Idlib som sitter i Moria nå, og som har sin kone og to barn på den syriske siden av grensen? Hassans yngste sønn er syk, og han trodde han kunne få hjulpet dem raskere ved å dra i forveien. Nå sitter han fast i Moria, og lurer på hvorfor flytninger fra krigen i Syria blir behandlet som dyr i bur. Hjelper det hvis du får historien til 16 år gamle Nasrullah som har flyktet fra Taliban i Afghanistan? Nasrullah har mistet hele familien sin, og er alene i Moria uten beskyttelse og omsorg. Eller historien til tre år gamle Jana fra Syria som er i Moria med mamma og lillesøster. Janas pappa som ikke er der med dem.

Vil du høre om det tomme blikket til Jana, og hvordan hun ikke kan forme munnen til et smil? Hjelper det hvis vi forteller at Jana våkner hver natt skrikende i panikk? Hjelper det å fortelle hvordan Janas blikk for alltid vil hjemsøke oss? Hvor mange historier vil du ha? Hvor mange historier må vi fortelle før alle skjønner at det er menneskeliv vi ødelegger? Før dere med makt lytter og historiene hjemsøker dere til handling?

«Det er ikke desperate flyktninger som står på grensen mellom Tyrkia og Hellas nå», understreket statsminister Erna Solberg i dag.

Vi har ropt og ropt i flere år. Når vi ikke tror det kan bli verre, så blir det ikke annet enn enda verre. Nå begynner det å koste, for mens vi bærer disse historiene og roper at de må høres, så bærer dere de ikke sammen med oss. Dere snur dere vekk og lar alle stå alene, både frivillige og mennesker på flukt.

Forrige fredag sa Tyrkia opp EU-avtalen. Siden påsken 2016 har tusenvis av kalde barneføtter og gravide mager blitt stanset av tyrkisk politi, finansiert av fattige rikfolk som ikke klarer å se mennesker for det de er- nemlig mennesker. Samme påske fant Europa det for godt å stenge samtlige av sine grenser. Og hva skjer nå? 800.000 mennesker i Tyrkia venter på båter som skal ta dem over til Hellas. Vi har ikke sett eller hørt noe. Vi har betalt tyrkisk grensepoliti for å lulle oss inn i en øredøvende stillhet som rommer de verste historiene vi aldri tålte å høre. Nå er det ikke lenger grensepoliti på tyrkisk side.

«Det viktigste Norge kan gjøre er å støtte opp om Hellas og Bulgaria som passer yttergrensene», sa statsminister Erna Solberg i dag.

En syrisk pappa på flukt fra krig ble skutt i halsen og drept av greske grensevakter i dag.

En overfylt gummibåt med kvinner og barn ble i mandag nesten påkjørt av den greske kystvakten mens menneskene om bord ba for sine liv. Bønner som ble besvart med tette skudd i vannet mot den lille gummibåten.

«Det viktigste Norge kan gjøre er å støtte opp om Hellas og Bulgaria som passer yttergrensene», sa statsminister Erna Solberg i dag.

Yttergrensene som har båret Europas humanitære ansvar på skuldrene alene for lenge. Yttergrensene har ikke lenger noe å gi, og nå marsjerer fascister i gatene og kaster brannfakler.

Valgene vi står overfor i dag definerer all vår moral og all vår anstendighet. Valg som våre barnebarn kommer til å lese om i historiebøkene. Og historien; den vil dømme oss hardt.

Ikke våg å si aldri igjen. For aldri igjen skjer nå. Aldri igjen skjer i fraværet av handling, i fraværet av solidaritet, og i fraværet av respekt for menneskeverdet.

Men dere klarer aldri å ta fra oss troen på at menneskeverdet skal beskyttes. Dere klarer det ikke når dere kaller mennesker på flukt for «migranter», og glatt hopper bukk over nedfelte rettigheter i flyktningkonvensjonen som stadfester menneskers rett til beskyttelse på flukt. Dere klarer det ikke med politikken som dehumaniserer dem det ikke er verdt å hjelpe.

Dere klarer det ikke med innblikkene i den perverse virkeligheten vi har skapt. Virkelighet vi har formet mens vi ikke har gjort annet enn det vi kan best, betale oss ut av dårlig samvittighet og et felles humanitært ansvar.

Vi har tatt et valg om å fortsette å rope til dere!

Vi nekter å holde kjeft når liv går tapt mens vi vasker hendene, og viser til Dublinavtalen. Vi nekter å holde kjeft når ingenting skjer og ingen er verdt noe i dette vanvittige politiske spillet som kun de heldige og tilfeldige får spille.

Hele Norges coronakart