SMAKSDOMMER: Mimir Kristjansson er aldri tilstede i feministiske sammenhenger, skriver artikkelforfatteren.
SMAKSDOMMER: Mimir Kristjansson er aldri tilstede i feministiske sammenhenger, skriver artikkelforfatteren.Vis mer

Ikke din feminisme

Du har nok helt rett i det, Mimir.

Debattinnlegg

Mandag fikk jeg vite at skribent i den radikale avisa Klassekampen, Mímir Kristjánsson, har vært feminist så lenge han kan huske. Det blir understreket i første setning av kronikken han skrev.

Kanskje åpnet han med den setningen fordi han tror at dersom du bare sier en ting mange nok ganger, så blir du det sikkert til slutt. Det kan nesten virke som om det ikke spiller noen rolle om du egentlig ikke bidrar til den feministiske utviklingen selv, du krones nemlig automatisk til feminist når din politiske tilhørighet er til venstre for SV og du har spradet naken over Youngstorget på 8. mars. Da kan du også bruke din egen feminisme som et påskudd for å gjøre deg til smaksdommer over andres kritiske blikk.

FØLG DAGBLADET MENINGER PÅ TWITTER OG FACEBOOK

For oss som jobber med kvinnesaksarbeide til hverdags, er det interessant å ha vært vitne til den kritikken som har blitt rettet mot bevegelsen siden i sommer. Det virker som om enkeltindividets forhold og eierskap til kultur rettferdiggjør det å avskrive og latterliggjøre andres kritiske blikk. Det fremstår nesten som en ikke-ting å diskutere feminisme dersom det ikke blir gjort på den riktige måten (og i dette tilfelle er den både hvit og mannlig).

Artikkelen fortsetter under annonsen

Men jeg ser aldri feministen Mímir Kristjánsson på møtene om seksuell trakassering, på seminarene om kjønnsutfordringer i skolen. Vi så ikke Mímir og vennene hans i Malmø, da Nordens feminister samlet seg for å diskutere plattformen fra Beijing i juni. Kanskje er det derfor han ikke har fått med seg at vi ikke sliter med tilslutningen, vi er tvert i mot i bevegelse. Men bevegelse det har vi aldri fått, overraskende nok, ved å holde kjeft og sitte ned når vi har blitt bedt om det.

«Feminismen misbrukes som påskudd til å felle generelle smaksdommer over det man selv ikke liker» skrev Mimir mandag. Bare noen måneder tidligere skrev han selv, i sin egen spalte i aftenposten, at samtlige venstrepolitikere var for pene: «mens Rødt-leder Bjørnar Moxnes ser ut som en undertøysmodell». Det er mye Mímir Kristjánsson ikke liker her i landet, og nesten alltid får han spalteplass til å skrive om det. Når han nå bruker sin egen tolkning av feminismen som et påskudd for å kunne rettferdiggjøre sin egen dom, da lukter det egentlig bare litt stramt av runkeringen til Humorklubben Grei.

For hva er egentlig målet med mandagens kronikk? Skal Mímir Kristjánsson nå sette ned et utvalg av hvite, etnisk norske menn som «helt ned på millimeternivå» skal avgjøre hvor krenket en kvinne skal få lov til føle seg eller gi uttrykk for i norsk offentlighet? Hva skal kriteriene være for å få lov til å kritisere kultur?

I Likestillingslovens § 8 står følgende:«Trakassering på grunn av kjønn og seksuell trakassering er forbudt. Med trakassering på grunn av kjønn menes handlinger, unnlatelser eller ytringer som virker eller har til formål å virke krenkende, skremmende, fiendtlige, nedverdigende eller ydmykende». Det er revnende likegyldig hvor lettbeint «Radioresepsjonen» er.

Selv om underholdningsprogram verken er underlagt presseetiske retningslinjer eller er lokalpolitikere, bør det være en åpning for å stille spørsmålstegn til hva som blir spøkt med og hvordan dette kan settes i sammenheng med utfordringer i samfunnet vårt forøvrig. Jeg tror både Tore Sagen og Andre 3000 kan tåle det.

Jeg har planer om å fortsette å være sosialist i årene som kommer også. Men jeg ønsker meg færre, bedrevitende, høyt utdanna menn på min egen alder som ikke klarer å se forbi sine egne privilegier. Det er ikke din feminisme.

KOMMENTARFELTET BLE DEBATTLEDET AV BJØRN BRATTEN.