ALLE VIL HA: Pupp skaper kløft. Illustrasjonsfoto: Foto: NINA/HANSEN, Dagbladet.
ALLE VIL HA: Pupp skaper kløft. Illustrasjonsfoto: Foto: NINA/HANSEN, Dagbladet.Vis mer

Ikke dra i puppen

Det hales og dras i nybakte mødres pupper. Litt tafsing er greit.

Pupper er opphissende, vet vi. SVs barneminister Audun Lysbakken har gjort høyre-venstre-kløfta tydelig med sitt utspill om at det må være greit å velge flaske, jobb, likestilling og pappaperm foran mammaperm og amming. De borgerlige hisser seg opp. KrF-leder Knut Arild Hareide og Frps Solveig Horne mener at Lysbakken setter egen ideologi, produksjon, karriere og arbeidsliv foran barnas beste.

På nettet raser debatten. Puppekrigen pågår ikke bare på politisk nivå. De virkelige slagene foregår på marka. Man merker det ikke før man står midt i skuddlinja. Det vil si, har fått et barn. Det starter på sykehuset. Der sitter hun, med sine underlige blåsprengte, og et vakkert lite barn som hun ønsker alt godt. Pupp er det beste hun har å tilby den skrikende, vibrerende lille tassen. Amming er sunt og godt for både mor og barns fysiske og psykiske helse. Ernæring og kroppskontakt i ett. Så dette vil hun prøve å få til. Men så er ikke alltid så lett. Ofte sliter både mor og barn med å komme i gang. Det mangler ikke på hjelp. På flatskjermen på sykehushotellet ruller (skrekkfilmen) «Bryst er best 2». Og barnepleierne og jordmødrene er behjelpelige. De drar og klemmer i puppen, og stapper den i munnen på barnet, masserer, oppmuntrer, formaner og trøster. Gode råd er billige og som oftest motstridende: Ligg. Sitt. Bruk pute. Klyp barnet i kinnet. Kil det på overleppa med brystvorta. Prøv sukkervann. For guds skyld, ikke gi sukkervann. Gi melk på teskje. La barnet få pupp med en gang det skriker. Ikke la barnet få pupp med en gang det skriker. Ingenting forblir uprøvd, og mødrene finner seg i det, for barnets skyld. Det skulle bare mangle.

De fleste får det til, men ikke alle. Noen gir opp, med en gang eller etter en stund, fordi det bare blir stress. Noen av dem føler på et utidig ammepress fra helsesøstre, familie, andre foreldre og tilfeldige forbipasserende. Men flaskebarn vokser opp de óg, de kan til og med bli ammende mødre. Når man til slutt har fått til ammingen, og har drevet med det en stund, skal man begynne på den kompliserte øvelsen kombinasjon av familieliv og jobb. Mange opplever overgangen tilbake til full jobb som brå, og kompenserer i en periode med amming som eneste fritidssyssel. Ofte må natta tas til hjelp. Pappa skal også ha tid med barnet. Mamma synes etter hvert at det er deilig å komme ut i verden igjen. Men mange opplever også et press om å komme seg fort ut.

Det rives og slites på alle kanter. Vi vil ha pappaperm, mammaperm, likestilling, amming, barnets beste og like karrieremuligheter. Vi vil ha alt, og samtidig skal hverdagen henge i hop. Det er vanskelig å finne én standardløsning for alle. SV-Audun innfører valgfrihet, som i frihet til å kunne velge å jobbe framfor å amme. Høyres Linda Helleland snakker om valgfrihet som å velge fritt hvordan en skal løse situasjonen som en familie.

I utgangspunktet er Hellelands valgfrihet den beste. Det er bare det at Lysbakkens valgfrihet for øyeblikket trengs mer. Han får ikke grafse for mye. Men han får tafse litt. Noen foreldre trenger en dytt i mer likestilt retning. De fleste fedre tar litt permisjon, men det er få som tar mye. Hvordan permisjon fordeles, kommer an på hele livssituasjonen. Noen mødre ammer, andre ikke. Enkelte har behov for lang restitusjonstid etter fødsel, andre har en jobb det er ok å gå tilbake til tidlig. Noen arbeidsgivere og foreldre har dårlige holdninger til menn og permisjon.

Det skal handle om hva både barnet, mor og far har behov for. Vi lever ikke livene våre for å passe inn i noen politisk ideologi. Mange klarer balansen godt. De ammer, men ikke fordi KrF mener de må. De går tilbake i jobb, men ikke fordi SV sier de skal. For å løse opp i gamle mønstre, setter staten av noen ukers permisjon til hver av foreldrene. Resten lar de folk fordele fritt. Stadig flere benytter seg av graderte foreldrepenger, som gjør det mulig å fase pupp ut og pappa inn. Pupp skal verken dyttes inn eller rives ut. Vi trenger et helsevesen som gir folk gode råd, ikke dårlig selvfølelse, og et arbeidsliv som legger til rette for mødre og fedre. Så må vi puste rolig. Dette går bra. Barndommen er ikke slutt etter første leveår. Det blir til og med morsommere etter hvert