Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Anmeldelse: «Eurovision Song Contest: The Story of Fire Saga»

Ikke dustete nok!

Europas minste felles multiplum har blitt filmkomedie, men virkeligheten er fortsatt morsommere

TRAILER: Will Ferrel og Rachel McAdams spiller det islandske paret Lars og Sigrit i filmen Eurovision Song Contest: The Story of Fire Saga. Reporter: Christian Wehus. Video: Netflix. Vis mer

Noen humorideer er så åpenbare at man lurer på hvorfor de ikke allerede er laget. En underdog-historie med «Rocky»/«Karate Kid»-dramaturgi om en mislykket musikkduos drøm om å vinne Eurovision Song Contest, for eksempel. At filmen kommer fra amerikansk hold, derimot, er kanskje hakket mer overraskende. Will Ferrell har tidligere fått mye moro ut av erkeamerikanske fenomener som NASCAR-racing («Tallageda Nights») og kunstløp («Blades of Glory») med samme formel.

«Eurovision Song Contest: The Story of Fire Saga»

4 1 6

Komedie

26. juni
Beskrivelse:

Filmkomedie om den islandske duoen Fire Saga som får sjansen til å tevle i europas største sangkonkurranse. Med: Will Ferrell, Rachel McAdams, Pierce Brosnan, Mikael Persbrandt, Dan Stevens, m.fl.

Se alle anmeldelser

Når han nå setter tennene i Europas minste felles multiplum, ESC-fesjået, blir blikket nødvendigvis mer utenfra, men byr heldigvis på mye moro likevel.

«Ja Ja Ding Dong»

Ferrell spiller islandske Lars Erikssong [sic], en godt voksen guttemann som er besatt av å vinne ESC, til sin fiskende fars store skuffelse. Sammen med vokalisten Sigrit Eriksdottir (Rachel McAdams) utgjør de Fire Saga, hvis største/eneste hit i hjembygda er den enerverende, infantile «Ja Ja Ding Dong», som undertegnede har hatt på hjernen siden jeg så filmen.

Sigrit er også enfoldig og provinsiell, og ber til alvene i fjellet om hell og lykke, både i tevlingen og kjærligheten. Faren til Lars spilles med humoristisk virtuositet, tilkneppet machofasade og vag nordisk aksent av Pierce Brosnan. Europeerne her er ikke engang stereotypier, men stereotypier av amerikanske fordommer om europeere. Ikke at det ikke kan være ganske gøy altså. Island ellers befolkes f.eks. av skjeggete menn med dusteaksent og vilkårlige, ukontrollerte raseriutbrudd, og innbyggerne der leer ikke et øyebryn når to knølhvaler hopper ut av vannet i bakgrunnen. Som seg hør og bør. Dustehumor er en del av landskapet i filmer som dette.

Takket være litt i overkant plastisk manusakrobatikk får Fire Saga representere Island i den europeiske finalen med sin splitter nye sang, og det europeiske eventyret venter for Erikssong og Eriksdottir (de krysser fingrene for at de ikke er i slekt). Vil de greie å motstå de ytre fristelsene og glamouren? Eller vil følelser ødelegge for det kreative arbeidet, akkurat som for Fleetwood Mac eller Semen & Garfunkel [jepp, sic]?

Europuddingfabrikk

Det er når vi omsider (filmen er to timer lang!) entrer ESC-sirkuset at mulighetene for virkelig rammende hudfletting av europuddingfabrikken dukker opp. Filmens observasjonsevne er imidlertid begrenset. Det kan være den legger seg bakpå for ikke å fornærme europeere eller forretningspartnerne sine – jeg kjenner ikke til graden av samarbeid med Eurovision, men filmen har fått tilgang til alt av ESC-logoer og musikk, en rekke tidligere deltakere dukker opp i en underholdende musikalsekvens og vår egen avtroppende ESC-generalissimo Jon Ola Sand står oppført som executive produsent.

Men vel så mye kan det skyldes at filmskaperne ikke har fenomenet tilstrekkelig i ryggmargen til at de klarer å se det fra innsida. Det hindrer filmen, mye moro til tross, i å nå de virkelig høye humortonene. En sølekake av et manus med gjennomgående slabbedaskene tilnærming til troverdighet (indre konsistens er viktig selv om det «bare» er humor!) gjør at det dessverre litt for ofte kjennes ut som en eventyrfortelling om fiktive mennesker i fiktive land som deltar i en fiktiv sangkonkurranse, og ikke noe som tar dette vanvittige fenomenet på kornet. Man kan bare forestille seg hva Christopher Guest og resten av Spinal Tap­-gjengen hadde gjort med et fenomen som dette.

ESC-poesi

Det skal sies at en del av musikkinnslagene og sceneshowene her er dritmorsomme, med alt fra metalband i orkemasker, til hamsterhjul-scenografi og en technoviking som ikke skiller seg nevneverdig fra vår egen Rein «jeg lager flammer i håndflata min» Alexander. Og filmens desiderte humortopp er Dan Stevens («Downton Abbey») som arg rival og russisk storfavoritt med sin låt «Lion of Love». Teksten her er pur, intetsigende ESC-posei: On the savannah / I will make you rise up to the sky above / Lion of love.

Men den mystiske alkymien som skaper ESCs femte element, klarer filmen likevel aldri å framstille. Det høres paradoksalt ut, men en del av låtene er faktisk for bra, og artistene for jordnære. Virkelighetens Eurovision Song Contest mye morsommere og ubehjelpelig avslørende og ærlig i all sin tomme iscenesettelse og approprierimg av amerikansk populærkultur enn det parodien her skal ha det til.

Og vi vet alle at den sangen som faktisk hadde vunnet, er «Ja Ja Ding Dong».

Lyst til å diskutere?

Besøk Dagbladet debatt!