Ikke en engel i sikte

Korrekt, dramatisk og dørgende kjedelig: En biografi til glede for ekte monarkister

BOK: Mandag 5. august 1954 døde kronprinsesse Märtha, hun som skulle ha blitt Norges neste dronning. Hun etterlot seg en datter i tilnærmet landflyktighet i Brasil, og tre ensomme menn: Den aldrende enkemannen kong Haakon, den middelaldrende enkemannen kronprins Olav, og tenåringen prins Harald. Samt prinsesse Astrid – 22 år og Norges nye førstedame. «Ja tenk, nå har vi bare Astrid», kommenterte Alle Kvinner samme vår: «Det er helst vi kvinner som sier dette. Vi hadde en sånn trygg følelse så lenge moren i landets første hjem var der og sto som symbolet for den fred og harmoni og trivsel vi lenges etter for hvert vårt hus. Nå ser vi mot den unge datteren som står der alene mellom mennene i familien og skal overta etter mor og fylle hennes plass.»

Omveltninger

Plassen mellom de stive skikkelsen i floss på slottsbalkongen beholdt prinsesse Astrid i 14 år, til en annen nykommer rykket inn som kongefamiliens kvinnelige spydspiss. I denne perioden var prinsessen «kongehusets eneste kvinnelige representant», monarkiets nest viktigste ansikt utad og Norges mest omtalte kvinne. Ikke var det hvilke år som helst heller: Verken Norge eller monarkiet var til å kjenne igjen fra 1954 til 1968. På sitt vis deltok prinsessen i omveltningene: I perioden som førstedame rakk Astrid å flytte fra slottet til blokkleilighet på Majorstua, gifte seg med fraskilt manufakturhandler fra Oslo vest («slipsreiar», kommenterte Ap-politikeren Jens Haugland ondt i dagboka si) og etablere seg som hjemmeværende småbarnsmor i villa på Vinderen.

Nøkkelskikkelse

De som skulle mene at den i dag tilbaketrukne Astrid er et besynderlig valg for en biografi, tar altså feil: Vi har å gjøre med en glemt nøkkelskikkelse i moderne norsk historie. Uten at det er et faktum det gjøres altfor mye av her: Med Trond Norén Isaksen har Astrid fått en biograf som er nesten like pliktorientert og lojalt diskret som henne selv. Over 369 sider skildres prinsessens – og dermed også det moderne norske kongedømmets – historie i en tekst som er korrekt, nøye kildebasert (om enn med en sterk forkjærlighet for kilder som befinner seg innenfor fortellingens rojalistiske horisont) og detaljert ned til det komiske. Norén Isaksen slo igjennom i norsk offentlighet som historiestudenten som fant myriader av feil i Anne Grosvolds bok om norske førstedamer, og er dermed for all ettertid dømt til å holde orden på sine monarkiske trivia: I denne boka er det ikke en adelig onkel som faller til jorden uten at Isaksen straks er på pletten med slektstre, opplysninger om bredden på tildelte ordensbånd og programmet fra begravelsen. Tonen er ærbødig, flagget heises og senkes i tråd med alle offentlige retningslinjer, og spontane utbrudd av følelser er forbeholdt dem som på en eller annen måte skulle ha motarbeidet Astrid spesielt, eller Den Kongelige Orden generelt: Forfatteren finner det opportunt å gi korreks både til Vårt Lands lederskribenter anno 1960, Arbeiderbladets lederskribenter anno 1929, til avdøde Sven O. Høiby for hans «sørgelige opptreden», samt til den «uansvarlige» britiske kong Edward VIII som giftet seg med Wallis Simpson i 1936.

Kongelige krav

Som leseverdig biografi er dermed «Kvinne blant konger» nokså mislykket. Som et uttrykk for de konvensjoner og forventninger som fortsatt omgir kongefamilien er derimot boka noe av det mest talende som har vært skrevet på norsk de siste åra. Med sin særegne blanding av kongelig høyhet og utstudert «vanlig» borgerlig familieliv stiller den nordiske monarkiske modellen helt spesielle krav. Prinsesse Astrids liv faller sammen med utviklingen av dette systemet, og indirekte vitner Trond Norén Isaksens bok om de omkostninger det må ha medført for alle involverte – ikke minst merkbart gjennom den måten boka fullstendig stivner til på når vi nærmer oss nåtida og dens problemstillinger. Som Alle Kvinner i sin tid var nøye med å påpeke, skulle Astrid og hennes etterfølgere være symboler både for kongedømmets tyngde og den private «fred og harmoni og trivsel vi lenges etter for hvert vårt hus». Ikke rart både engler og utagerende alenemødre til slutt kan framstå som attraktive utveier fra en sånn virkelighet.

Se også side 16