FUNGERER IKKE:  Registreringen er asylsøkernes første møte med det offentlige, den utføres av politiets utlendingsenhet (PU). Dette følges av et langt grundigere asylintervju om hvorfor man har flyktet fra hjemlandet. Dette gjennomføres nå av Utlendingsdirektoratet (UDI). Politiets system fungerer ikke, mener leder av Antirasistisk Senter, Rune Berglund Steen.
Foto: Nina Hansen / Dagbladet
FUNGERER IKKE: Registreringen er asylsøkernes første møte med det offentlige, den utføres av politiets utlendingsenhet (PU). Dette følges av et langt grundigere asylintervju om hvorfor man har flyktet fra hjemlandet. Dette gjennomføres nå av Utlendingsdirektoratet (UDI). Politiets system fungerer ikke, mener leder av Antirasistisk Senter, Rune Berglund Steen. Foto: Nina Hansen / DagbladetVis mer

Ikke en oppgave for politiet

Politiets utlendingsenhet (PU) har de siste ukene tydeliggjort at de ikke bør ha ansvaret for å ta imot nyankomne flyktninger.

Meninger

I Sverige er det ikke politiet, men Migrationsverket, tilsvarende Utlendingsdirektoratet (UDI), som har ansvaret for å registrere nye asylsøkere. Slik sørger man for at asylsøkerne møtes av den instansen som har mest kompetanse på hvem de er, hvorfor de er her, og hva de trenger — og som ikke har sin primære rolle innen kriminalitetsbekjempelse.  

Antirasistisk Senter har bare vært til stede utenfor Politiets utlendingsenhets lokaler på Tøyen de siste kveldene, og kan ikke ta æren for det fantastiske arbeidet de frivillige har gjort gjennom flere uker. Hva vi har sett, er imidlertid hva vi tidligere har fått beskrevet — fravær av rutiner, svikt i rutiner og varierende grad av velvilje fra politiets side. Selv ble vi bedt av politiet om å komme oss bort, siden dette er "privat" grunn.    

Den ene natten vi var der, sto igjen grupper med asylsøkere utenfor PUs lokaler, flere slitne etter reisen og engstelige før en asylprosess de visste lite om, og ventet lenge på å slippe inn i varmen. Politiet hadde stadig ikke kapasitet til å ta seg av syke flyktninger, denne kvelden en ung jente som var i dårlig forfatning, og som frivillige sykepleiere måtte ta til legevakta. Flyktningene som sto utenfor og ventet, mottok stadig ingen informasjon fra politiet om hva som skulle skje, slik at det ble opp til frivillige å orientere dem og forsøke å betrygge dem. At kaoset ikke innga tillit, er ikke så merkelig.  

Artikkelen fortsetter under annonsen

En annen natt vi var der, omkring midnatt, var flyktningene derimot innestengt hos PU. Flyktninger som nettopp hadde ankommet, fikk ikke tilgang på maten som frivillige hadde lagd for dem og som sto klar utenfor, vel 30 meter unna. Vi måtte forhandle lenge med politiet før de åpnet dørene, så maten kunne komme inn. Det er rett og slett vanskelig å forstå dette. De frivillige får heller ikke komme inn uansett hvor mye det regner, de får ikke hente vann, de får ikke låne strøm, de får ikke gi mat til dem som sitter inne, de får ikke hjelpe syke mennesker som sitter inne, osv. Samarbeidet omkring middagen klokken seks ser ut til å fungere greit, men ellers forblir situasjonen anstrengt.  

Registreringen er asylsøkernes første møte med det offentlige. Dette følges av et langt grundigere asylintervju om hvorfor man har flyktet fra hjemlandet. Dette gjennomføres nå av Utlendingsdirektoratet (UDI).  

Fram til slutten av 1990-tallet hadde politiet også ansvaret for selve asylintervjuet. Blant annet etter en kritisk rapport fra Norsk Organisasjon for Asylsøkere (NOAS), ble dette ansvaret overført til UDI. NOAS stadfestet at politiets asylintervju ofte framsto som et avhør av en type som egnet seg dårlig overfor mennesker på flukt, i tillegg til at intervjuene bar preg av at politiet ofte manglet kunnskapene man trenger om de aktuelle landene for å foreta intervjuene. Det er hevet over tvil at intervjuene som gjøres av UDI, generelt er langt bedre enn avhørene politiet pleide å gjennomføre.  

Noen av de samme observasjonene gjør seg gjeldende for det som fortsatt er politiets oppgave, nemlig den første registreringen. De dårlige rutinene på Tøyen har bekreftet at politiet ikke er rette instans for denne oppgaven. Problemene vi har sett den siste tiden, er i essens svakheter som har vært der gjennom mange år, men som nødvendigvis forsterkes når ankomsttallene har økt.  

SINTEF framhevet allerede i en rapport fra 2005 den lange ventingen før registreringen og mangelen på mat, kombinert med asylsøkernes nervøsitet. Dette ble gjentatt i en rapport fra Norsk Organisasjon for Asylsøkere (NOAS) av 2008 om asylsøkeres møte med det offentlige, hvor NOAS skrev at asylsøkere kunne bli sittende på PUs trebenker natten gjennom, inntil et døgn, med dårlig tilgang på mat - dette i hovedstaden i et av verdens rikeste land, som ellers bugner over av mattilbud. Et tiår senere ser vi utrolig nok det samme: Slitne og noen ganger syke mennesker får ikke engang et forsvarlig måltid den lange tiden de må vente.  

Det er selvsagt ingen tvil om at flere politibetjenter gjør en både en profesjonell, empatisk og samvittighetsfull jobb. Det betyr imidlertid ikke at systemet fungerer godt. At empatien varierer mellom ulike betjenter, er også utvilsomt. NOAS ga følgende eksempel i 2008 på noen politibetjenters håndtering, fortalt av en asylsøker: «Jeg visste jo ikke hva som kunne skje, jeg kjente ikke systemet. For eksempel, de gav oss et rom der, og jeg tenkte: Skal vi bo her? Vi ventet flere timer... Jeg røyker og ville gjerne ut og ta en røyk, og begynte å få litt panikk også. Så jeg banket på døren.  Etter en stund kom noen og sa: hva er det du banker for? Vær stille!».  

Som SINTEF problematiserte i sin rapport noen år før: «Spørsmålet er om det kan være fare for at erfaringer med kriminalitet også preger møtene med for eksempel asylsøkere, som utgjør en helt annen type "kunder".» I tråd med dette skrev NOAS at en del asylsøkere hadde klagd på problematiske møter med enkelte politibetjenter, med «Verbale eller fysiske utrykk for arroganse, avvisning, mistillit og mistenkeliggjøring fra politibetjentenes eller konsulentenes side, herunder beskyldninger om at asylsøkere er "løgnere" og formidling av at de er uvelkomne/uønskede, at de garantert vil få avslag og derfor ikke bør søke asyl.» Og dette risikerer altså å være sårbare menneskers første møte med det norske apparatet.
 

Også den gjennomgripende mangelen på informasjon var allerede til stede i 2005. SINTEF skriver: «De siste spørsmålene vi ønsker å reise, handler om "god forvaltningsskikk". Det innebærer for det første et spørsmål om ikke politiet i større grad bør legge vekt på å gi informasjon, ikke bare foreta avhør i en tidlig fase.» Det vi ser utenfor PU nå, ti år senere, er ofte svært forvirrede mennesker som får lite eller ingen informasjon om hva som skal skje videre.  

Det er i denne situasjonen politiet spør asylsøkerne om reiserute, navn og fødselsdatoer på alle i familien, beskrivelser av hjemstedet (og forhold som hvordan man kommer seg dit fra store byer i nærheten og hva slags vei det er dit), helsesituasjonen, asylgrunnlaget, og mer — etter at asylsøkerne kan ha sittet på gulvet i timevis, kanskje kalde, kanskje uten mat, kanskje syke, kanskje uten å forstå hva som skjer.  

Frivillige med varierende forutsetninger for å håndtere ofte krevende situasjoner, har lenge jobbet hardt for å redde stumpene av Norges mottak av disse sårbare menneskene. Det er vanskelig å se at mottaket av så sårbare mennesker er en oppgave som fortsatt bør ligge hos politiet. 

Lik Dagbladet Meninger på Facebook