MINNESMERKER: Den tyske kunstneren Gunter Demnig la det første minnesmerket i Køln i 1994, nå er det lagt nærmere 70.000 snublesteiner i hele 23 land i Europa. I Norge er det, fra de første ble lagt ned i 2010 i Calmeyerstgate i Oslo, lagt ned rundt 550 steiner. Foto: Tom Stalsberg / Dagbladet
MINNESMERKER: Den tyske kunstneren Gunter Demnig la det første minnesmerket i Køln i 1994, nå er det lagt nærmere 70.000 snublesteiner i hele 23 land i Europa. I Norge er det, fra de første ble lagt ned i 2010 i Calmeyerstgate i Oslo, lagt ned rundt 550 steiner. Foto: Tom Stalsberg / DagbladetVis mer

Debatt: Kamp mot rasisme

Ikke engang holocaust var nok til å få bukt med antisemittismen

Hvorfor er det viktig å markere Holocaustdagen?

Meninger

Den menneskelige hukommelsen er kort. Å henfalle til historieløshet er enkelt. Å kjenne sin historie er en vaksine mot å gjenta tidligere feilgrep. Vi vet at repetisjon er den beste medisin for hukommelsen. Og nå snakker vi om den kollektive hukommelsen. Vi må føre en kontinuerlig kamp mot viruset antisemittisme. Vi må fortelle hver nye generasjon. Når én 10. klasse slutter, begynner en ny 10. klasse.

Årlig markering av den internasjonale Holocaustdagen gir oss en nødvendig repetisjon og påminnelse. Markeringen gir også våre lærere en anledning til å undervise bredt om det industrielle folkemordet på Europas jøder.

Å undervise bredt kan bety å inkludere andre folkemord – deres likheter, ulikheter, forutsetninger og forløp. Vi hadde folkemord før holocaust, nemlig folkemordet på armenerne i 1915–17. Dette skjedde i Det osmanske rikets siste fase i ly av første verdenskrig. Folkemordkonvensjonens far, den polsk-jødiske advokaten Raphael Lemkin etablerte begrepet folkemord – The Armenian Genocide.

Å undervise bredt kan også bety å inkludere de andre gruppene som skulle utryddes. 75.000 funksjonshemmede og syke ble drept – avlivet – i Tysklands eutanasiprogram Aktion T4. Inkludert 5000 barn og spedbarn i barneeutanasiprogrammet. Eutanasi er på mange måter en eufemisme (skjønnmaling) for å ta livet av mennesker, drap.

Eutanasi kommer fra gresk og betyr «god død».

Eutanasiprogrammet Aktion T4 startet I 1939 og drapene skjedde hovedsakelig på tre avlivningsanstalter i Tyskland. Avlivning er også en slags eufemisme. Legene i Det tredje rike avla ikke Den hippokratiske eden, som eksplisitt forbyr eutanasi. (Genéveerklæringen kom først I 1948)

Å undervise bredt kan også bety å fortelle om den anerkjente vitenskapen eugenikk – rasehygiene. Norge var ledende innen eugenikken.

Å undervise bredt gir også anledning til å reflektere over dagsaktuelle eutanasidebatter der noen argumenterer for en verdig død. Vi snakker da om aktiv – eller passiv dødshjelp. I forlengelsen av slike refleksjoner vil det ikke være unaturlig å reflektere over filosofiske spørsmål som absolutt moralitet (moral som er felles for alle mennesker). Kan være et spennende tema for 10. klassetrinn.

Det er ikke unaturlig å fokusere på ofrene i holocaustundervisningen eller ved holocaust-markeringer. Jeg vil imidlertid argumentere for en annen vinkling. Det blir en bedre vaksine dersom vi fokuserer på overgriperne istedenfor på ofrene. Akkurat som vi i en mobbesituasjon i skolegården må spørre hvorfor Per mobber Atle og ikke hvorfor Atle blir mobbet. I enhver mobbesituasjon er det tre parter; Mobberen, offeret og tilskuerne. Tilskuerne kan både være tause (feige eller likegyldige) eller de kan heie på mobberen.

Det viser seg ofte at dersom noen av tilskuerne tar til motmæle mot mobberen kan det ha en god virkning på situasjonen. Da f.eks. De katolske- og protestantiske kirkene protesterte, ble eutanasiprogrammet midlertidig stoppet i august 1941 i Tyskland.

Å kjenne sin historie er ikke så lett som det kan høres ut. Dels fordi historien er ikke skrevet en gang for alle. Og fordi det finnes ulike historiske narrativer. Holocaustoverleveren Samuel Steinmans fortelling om krigen er naturligvis en annen enn motstandsmannen Gunnar Sønstebys fortelling. Selv om begge fortellingene er sanne.

Marte Michelets bok «Hva visste motstandsbevegelsen?» skapte mye debatt høsten 2018.

Enda mer debatt og furore skapte boka til Harvard-professor og historiker dr. Daniel Goldhagens bok «Hitler’s willing executioners. Ordinary germans and the Holocaust» i 1996. Faghistorikerne var uvanlig høylytte i fordømmelsen av boka som ahistorisk, «fullstendig feil om alt» og «verdiløs». Boka ble imidlertid tatt godt imot av det tyske publikum og bidro til å endre både historieforståelse og historiefortellingen om holocaust i Tyskland. Boka til Goldhagen vant Demokratiprisen utdelt av The Journal for German and International Politics I 1997. Prisen ble overrakt av Jürgen Habermas.

Goldhagen utfordrer en del myter om holocaust. Disse inkluderer fortellingen om at de fleste tyskere ikke visste noe om holocaust under krigen, at det bare var SS og ikke den vanlige Wehrmachtsoldat som deltok i drapene på jøder og andre, og at den morderiske antisemittismen var unik for naziideologien uten historiske røtter.

Goldhagen gikk også i rette med den britiske historikeren Sir Ian Kershaws postulat «Veien til Auschwitz var bygget av hat og brolagt med likegyldighet.»

Andre historikere, som den amerikanske Aron Rodrigue, mente at «passiv delaktighet» var mer dekkende enn «likegyldighet». Goldhagen mener at begrepet «likegyldighet» er uakseptabelt fordi majoriteten av tyskere var aktive antisemitter som ønsket å drepe jøder på den mest ufølsomme og hjerteløse måten. Han tar avstand fra Milgram-eksperimentet som forklaringsmodell på drapene på jøder. Nemlig menneskers tilbøyelighet til lydighet for autoriteter.

Selv om han erkjenner antisemittismens utbredelse og en allmenn likegyldighet overfor jøders skjebne mener Goldhagen at antisemittismen i Tyskland var særegen. Han kaller den for en eliminatorisk, som utviklet seg til en eksterministisk antisemittisme. Han peker på en flere hundreårig historie med antijudaisme og jødehat, hovedsakelig styrt av kirken. Både den katolske og den protestantiske.

Den lille justeringen av det norske narrativet om at deportasjonene av jødene fra Norge kanskje ikke kom så brått på høsten 1942 som vi hittil er blitt fortalt, er som en liten krusning på vannet ift. flodbølgen som Goldhagens bok skapte i Tyskland på 1990-tallet.

Vi må markere den internasjonale Holocaustdagen fordi vi behøver det. De menneskelige tilbøyeligheter kjenner ingen grenser. Verken på godt eller ondt. Vi må markere holocastdagen hvert år fordi vi aldri vil bli kvitt antisemittismen. Når ikke engang holocaust var tilstrekkelig til å få bukt med antisemittismen kan jeg ikke tenke med noe som kan. Det vi står igjen med er en kontinuerlig kamp mot viruset. Vi må stadig revaksineres. Vi må fortelle hver nye generasjon. Når én 10. klasse slutter, begynner en ny 10. klasse.

Våre moralske kompass må kalibreres med jevne mellomrom. Markering av Holocaustdagen bidrar til denne kalibreringen.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.