- Ikke ert oss med fred

HAR NORGE MISTET

interessen for fred på Sri Lanka ?Dette spørsmålet fikk vi da vi nylig besøkte en fiskerlandsby i det tamilske området Jaffna nord i Sri Lanka. Fiskerne var klare i sin vurdering: Freden avhenger av Norge. Hvorfor gjør ikke Norge mer? Er det fordi Norge har gitt opp håpet? Fiskerne kom tilbake til landsbyen etter at det ble inngått avtale om våpenhvile mellom den lankesiske regjeringen og de tamilske tigrene (LTTE) i februar 2002. De måtte rømme landsbyen for ni år siden og har levd åtte år som flyktninger i sitt eget land. Mange ble drept før flukten og mange er blitt drept i løpet av flyktningsperioden. Nå ønsker de tilbakevendte fiskerne å livnære seg som fiskere igjen i sin egen landsby. Men det er ikke lett.

Landsbyen er okkupert av regjeringssoldater. Hvert skritt de tamilske fiskerne tar blir kontrollert. Det er bevæpnede soldatposter alle steder. Til og med ute i sjøen sitter singalesiske soldater på post. Når fiskerne skal fiske, må de ha tillatelse fra soldatene i form av fiskepass. Det er bare et sted de får lov til å dra ut på sjøen, resten av sjøen er avsperret med piggtråd. De får ikke lov til å dra ut og fiske, eller komme tilbake fra sjøen om natten. Fiske er vanligvis over rundt klokken to om natten. Men de har ikke lov til å dra tilbake før klokken seks om morgenen. Det vil si at de må bli på sjøen i all slags vær. Det betyr også at konene og døtrene deres må sove alene i landsbyen med soldater rundt seg på alle kanter. Frykten for overgrep er stor og kvinnene samles gjerne for å sove sammen. Fredsprosessen er til å bli gal av forteller fiskerne oss, fordi den tar så lang tid. Fred for oss betyr at soldatene, sjekkpunktene og piggtråden blir borte, fred betyr at vi kan bevege oss fritt uten fiskepass og ID kort, fred betyr at vi igjen kan livnære oss av fiske, slippe nødhjelp og slippe å leve med frykten hele tiden.

LIKNENDE

historier er det mange av nord og øst på Sri Lanka. Mange tamiler lever fortsatt i leire fordi de ikke får lov til å vende tilbake dit de kom fra. Myndighetene har nemlig erklært ca 20 prosent av landområdet i nord som sikkerhetssoner hvor folk ikke har adgang. En kvinne vi traff i en av leirene sa at det å være fattig var en ting, men hun ville så mye heller få lov til å være fattige hjemme i sin egen landsby. Omtrent halvparten av befolkningen i Jaffna har flyktet siden borgerkrigen startet i 1983. Våpenhvilen har nå ført til at en del tamiler (og noen få muslimer som ble kastet ut av tigrene), har begynt å vende tilbake til Jaffna. Men til hva? Til et okkupert område med 40000 soldater dvs omtrent en soldat pr 12 sivile. Det tamilske folket vil ha fred ikke bare en skjør våpenhvile som synes å dra ut i det uendelige. Hvorfor har det vist seg så vanskelig å gå fra våpenhvile til fred? Hva skal til for å få fortgang i forhandlingene?

LTTE brøt forhandlingene

i april 2003, men har i august utalt fra sitt toppmøte i Paris at de er villig til å gå tilbake til forhandlingsbordet. Det betyr sannsynligvis at fase to i forhandlingene vil starte en gang i løpet av høsten, noen spår i oktober. Det er mye lærdom som kan trekkes fra den først forhandlingsfasen slik at de samme feilene ikke begås igjen. Et av hovedproblemene har vært manglende oppfølging av det som partene har vært enige om. LTTE anslår at mindre enn 50 prosent av avtalen har blitt fulgt opp. Det har ikke vært etablert noen effektiv mekanisme som kunne stå for gjennomføringen av forhandlingsresultatet. Håpet er at en egen interim administrasjon for de tamilske områdene i nord og øst vil kunne utgjøre en slik mekanisme.

REGJERINGEN

har utarbeidet flere forslag for en slik interim administrasjon, men ingen av forslagene gir foreløpig LTTE den maktfordeling som de krever. Regjeringens forslag gir heller ingen retning på hvordan maktfordeling og selvstyre skal organiseres på sikt. På den singalesiske siden er det store spørsmålet hvordan man kan få flertall for en interim administrasjon for nord og øst i parlamentet. Grunnlovsendring krever to tredjedels flertall og det har ikke den sittende regjeringen. Her må det tenkes kreativt i forhold til f.eks. nødvendighetsdoktrinen eller andre tilgjengelige konstitusjonelle muligheter. Det rapporteres om mange brudd på våpenhvilen. Tigrene blir også sterkt kritisert for å eliminere tamilsk opposisjon til LTTE. Samtidig er den singalesiske nasjonalismen økende, og utfordrer statsminister Ranil Wickremasinghes fredsplaner. Presidentvalget i 2005 nærmer seg og Ranil Wickremasinghe ønsker ikke å ødelegge sine gode sjanser for å bli Sri Lankas neste president. En annen stor utfordringer er hvordan den muslimske befolkningen i øst skal tilgodesees i en tamilsk interim administrasjon og i neste fase av forhandlingene. Muslimene ønsker også å være en forhandlingspartner. Her er det primært LTTE som må ta ansvaret for å finne løsninger som muslimene kan leve med. Noen spør seg om regjeringen og tigrene egentlig tjener på at forhandlingsresultatet drar ut i langdrag: statsministeren pga valget og LTTE fordi de ønsker å konsolidere sin maktposisjon i nord og øst. Det kan man jo fundere på, men menneskene som bor i krigsonen tjener i hvert fall ikke på at freden drar ut.

DET INTERNASJONALE

samfunnet med Norge i spissen må ta ansvar for at fase to i fredsforhandlingen blir kvalitativt bedre enn den første forhandlingsfasen. Det er ikke nok å legge penger på bordet og regne med at det er gulroten som får partene til å skrive under. Man må oppnå bedre forhandlingsresultater og også være villig til å gjøre en bedre innsats for at forhandlingsresultatene virkelig gjennomføres. Det gjelder særlig i forhold til å bedre levekårene og sikkerheten for menneskene som bor i krigssonen. Det er også nødvendig å erkjenne at mange lankesere mener fredsprosessen har blitt for globalisert og nærmest kapret av det internasjonale samfunnet. Siden dette synet øker i omfang er det viktig at eierskapet til fredsprossen forblir i hendene på de to forhandlingspartene og menneskene på Sri Lanka. Dette er en stor utfordring fordi de internasjonale aktørene likevel har en uunnværlig rolle å spille når det gjelder å føre forhandlingene frem til en fredsløsning. Å sikre eierskapet er en nødvendig betingelse for en kvalitativ bedre forhandlingsrunde. Norge har en helt spesiell posisjon på Sri Lanka. Forhåpningene til Norge er enorme. Men Norge kan også fort bli syndebukken dersom det ikke skulle bli fred. Som fiskerne nord for Jaffna spurte oss: Har Norge mistet interessen for fred? Vi kom tilbake fordi vi stolte på Norge. En reklame som Redd Barna har på lankesisk TV viser en mann som husker, og en liten gutt som står og ser på og som tydeligvis også gjerne vil huske. Når mannen er ferdig med sin husking binder han opp husken slik at gutten ikke får tak i den. Teksten som ruller over TV-skjermen er en hilsen fra alle barn på Sri Lanka: «Do not tease us with peace».