Nasjonaldag: I dag feirer innbyggerne i USA sin uavhengighetsdag. Bildet viser fyrverkeri i New York 4. juli i fjor. «Over tid får supermakter dysfunksjonelle egenskaper», skriver kronikkforfatteren. Foto: Jason DeCrow/AP/Scanpix
Nasjonaldag: I dag feirer innbyggerne i USA sin uavhengighetsdag. Bildet viser fyrverkeri i New York 4. juli i fjor. «Over tid får supermakter dysfunksjonelle egenskaper», skriver kronikkforfatteren. Foto: Jason DeCrow/AP/ScanpixVis mer

Ikke et nytt Hellas (ennå)

Det er godt amerikanerne skjønner at de sitter fast i gjørma. Synd de ikke kan bli enige om hvordan de skal komme seg ut

Uavhengighetsdagen i USA er like om hjørnet. Som vi alle vet, nedkjempet heroiske, viljesterke amerikanske styrker, i spissen for en global koalisjon av allierte, for 15 år siden en invasjon fra en fremmed planet. Den amerikanske presidenten Thomas J. Whitmore proklamerte 4. juli som uavhengighetsdag ikke bare for USA, men for hele verden, i en tale som av en kritiker er blitt beskrevet som«den mest vanvittig pompøse monologen som noensinne er holdt i en Hollywood-film». Dét sier ganske mye, når man tar konkurrentene i betraktning.

Dette er selvfølgelig bare en film, men også et vitnesbyrd over ei tid. Denne kassasuksessen fra 1996 tar oss med tilbake til den gang USA syntes å herske alene i verden, allmektig, uimotståelig, både i virkeligheten og på lerret. Det nye Roma, en ubunden Prometevs, med det mektigste militærapparatet verden noensinne har sett: En hypermakt i en unipolar verden.

For en forskjell 15 år gjør. Den mektigste militærmakt noensinne har siden den gang kjempet to store kriger i Irak og Afghanistan. Ingen av dem kan sies å ha endt i brakseiere. Irak, som dominerte i amerikansk debatt i så mange år, er nærmest glemt i media her. Irak er blitt historie.

Men Afghanistan er ikke over enda. Selvmordsangrepet på Intercontinental Hotel i Kabul i forrige uke viste at det er langt fra grunnleggende trygge forhold i landet, for ikke å snakke om liberalt demokrati. Men, på tross av knurring fra militære øverstkommanderende, har president Barack Obama erklært at amerikanske styrker skal trekke seg ut i henhold til hans fastlagte tidsplan. USA må, ifølge Obama, konsentrere seg om nasjonsbygging hjemme. De fleste amerikanere synes å være enige i det. Ifølge de siste Pew-meningsmålingene mener 56 prosent av USAs befolkning at amerikanske styrker bør sendes hjem fra Afghanistan så fort som mulig. I en blogg sammenliknes Obama med en annen leder som trakk seg ut av Afghanistan etter et tiår med militæroperasjoner, for å konsentrere seg om å bygge opp sitt eget landøkonomisk og sosialt. Her blir USAs president kalt «Barack Gorbatsjov».

Artikkelen fortsetter under annonsen

Vel. Sammenlikner man USA i 2011 med Sovjetunionen i 1988 er det heller de enorme forskjellene som blir åpenbare. En sammenlikning med Storbritannia i 1911 ville kanskje vært mer relevant. Når det er sagt, sliter USA med nettopp slike økonomiske, sosiale og politiske problemer som gjerne hoper seg opp når et land har vært en stormakt i lengre tid.

Det eneste problemet med historikeren Paul Kennedys berømte bok «The Rise and Fall of the Great Powers» er kanskje at den ble utgitt et kvart århundre for tidlig og utpekte feilland som kommende stormakt. Boka var, da den ble utgitt i 1987 - like før Sovjetunionens fall og Japan gikk inn i et tiår med stagnasjon - lett å avvise av optimistiske amerikanere som hysteri. Men tenk om den ble utgitt i år og utpekte Kina som kommende stormakt ...

USA bærer noe av byrden av den strategiske overbelastningen som Kennedy beskriver. Krigene i Irak og Afghanistan, og andre militæroperasjoner etter 11. september, har kostet USA nesten fire ganger så mye som andre verdenskrig gjorde for USA, i dagens dollar. På grunn av den enorme veksten i amerikansk økonomi utgjør dette en veldig mye mindre andel av brutto nasjonalprodukt, estimerte 1,2 prosent i 2008 mot 35,8 prosent i 1945. Men et tiår med væpnet strid over hele verden, opprinnelig påtvunget USA av Osama bin Laden, men fulgt opp av en selvvalgt krig i Irak, har gjort beslag på en mye større prosentandel av amerikanernes tid, oppmerksomhet og energi. Selv når Washington prøver å overlate konflikter til andre, som i Libya, blir USA fortsatt dratt inn som om landet var en slags militær tilbyder av siste utveier.

I tillegg til den strategiske overbelastningen, lider USA av en velferdsoverbelastning. På dette punktet er forskjellene mellom Europa og USA mye mindre enn de fleste, på begge sider av Atlanteren, tror. Selvbildene våre skiller seg mer fra hverandre enn virkeligheten gjør. Ifølge Peter Orszag, tidligere direktør for Office of Management and Budget i Det hvite hus, vil nesten halvpartene av utgiftene på det amerikanske statsbudsjettet gå til Medicare, Medicaid og Social Security i 2015. Den andre halvparten er for det meste renteutgifter på landets stadig stigende gjeld og ikke-øremerkede midler, hvorav omtrent halvparten går til forsvar. I noen enkeltstater, som California, er den finansielle situasjonen enda verre.

De offentlige utgiftene må altså reduseres, og samtidig viser USAs egen infrastruktur - veier, jernbane (hva, jernbane?), kraftnett, sykehus, skoler - alle tegn på langvarig forsømmelse. Hver gang jeg kommer tilbake til USA (og det gjør jeg årlig for en lengre periode), blir jeg slått av alt dette synlige forfallet. Men de hullete veiene er ikke det verste. Det er langt større problemer, som for eksempel i grunnskolen og videregående skole, det amerikanerne kaller K-12. Her er USA langt fra å være verdensledende ifølge OECDs PISA-undersøkelse. USA befinner seg i stedet omtrent midt på treet på rangeringslista. Bare de amerikanske universitetene er fremdeles suverene.

For å ta tak i disse store, akkumulerte strukturelle problemene trenger USA fast og besluttsom politisk handling, over partigrensene. Dette er de fleste amerikanere enige om. Dette var det Obama bar løfte om da den nye morgenen grydde så uforglemmelig i 2008/2009. Og det er dette han så langt ikke har klart å levere, delvis på grunn av egne manglende evner, men hovedsakelig fordi det vil kreve noe i nærheten av en supermann, en amerikansk Gorbatsjov på steroider, å trenge gjennom landets polariserte politikk og fastkjørte politiske system.

Dette gjelder både i Washington, der hovedproblemet er at flertallet i Senatet står i veien, og i mange av enkeltstatene. Et fantastisk konstitusjonelt rammeverk basert på maktfordelingsprinsippet, utformet for å forhindre et nytt britisk tyranni, har resultert i et system som gjør det nesten vanskeligere å få til reformer enn en revolusjon.

Og dette kjenner vi også igjen fra historien. Over tid får supermakter dysfunksjonelle egenskaper som de kan leve med fordi de har så store mengder av rikdom og makt, nærmest slik en supersterk atlet kan klare seg med ufullkommen teknikk. Men når styrken svekkes, trenger man plutselig teknikken, og da er det kanskje for seint å få den tilbake.

I tillegg til teknikk trenger man jo også den alltid så avgjørende selvtilliten. Men selv god, gammel amerikansk optimisme har fått seg et skudd for baugen. Til og med dem som høyest proklamerer hvor enestående USA er, har en anelse kulturell pessimisme på paletten. «Det knuser hjertet mitt», ynker Glenn Beck seg, «å se denne nasjonen mer eller mindre gå ad undas».

Selvfølgelig finnes det dem som har det verre. Det nye Roma har tross alt ikke blitt det nye Hellas helt enda. Men mellom EU og USA kan vi kanskje nå se en slags konkurranse i forfall. USA har definitivt fremdeles et forsprang, men det var en republikansk, og ikke en demokratisk, senator som uttalte i fjor: «Dette landet kommer til å bli som Hellas, bortsett fra at vi ikke har EU til å redde oss».

At amerikanerne åpenbart har innsett at de sitter fast i gjørma, er et godt tegn. At de ikke kan bli enige om hvordan de skal komme seg ut, er ikke like oppløftende.

Oversatt av Lene Katrine Hoff.