Ikke et universitet bare for eliten

MÅLET FOR utdanningspolitikken ved Universitetet i Oslo de neste fire årene må være at store studentgrupper fortsatt skal få utdanning på høyeste nivå ved vårt universitet. Det går et klart skille mellom vårt rektorteam og andre grupperinger om dette spørsmålet. Utspill for å gjøre UiO til et smalt, såkalt «eliteuniversitet» vil vi aktivt motarbeide. Vi håper at studentene vil se betydningen av å støtte oss i dette spørsmålet og at flertallet av både vitenskapelig og administrativt ansatte vil gjøre det samme. Vi mener at en av de viktigste sidene ved UiOs samfunnsansvar er å holde fast på en fortsatt offensiv satsning på utdanning. UiO`s nye ledelse må utvikle og iverksette en ambisiøs plan for hvordan vi kan styrke studieprogrammene i forhold til det norske samfunn, både når det gjelder de statlige/kommunale og de private deler. En gang var UiO det sentrale utdanningssted for offentlig sektor, fra embetsverk til skole, kirke og helsevesen. I dag er dette ansvaret delt på en rekke aktører, både andre universiteter og en betydelig gruppe stadig mer kompetente høyskoler. UiOs tid som enerådende monopolist er definitivt og grundig tilbakelagt. UiOs forskningsmessige kompetanse må likevel innebære at universitetet fortsatt skal spille en tung og viktig rolle på utdanningssiden. Vi mener at UiO hittil har tatt en alt for defensiv rolle i forhold til sitt samfunnsansvar som Norges største og kompetansemessigviktigste utdannings- og forskningsinstitusjon og at det nå er tid for mer offensiv tenkning på utdanningsfeltet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

ET VIKTIG PERSPEKTIV i en slik ny offensiv må være å motvirke den tosidige risikoen for fragmentering: at kunnskapsutviklingen ikke blir relevant og viktig for arbeidslivet og at arbeidslivet ikke blir relevant og viktig for kunnskapsutviklingen. Her vil et viktig spørsmål være hvordan UiO kan bruke sin faglige, forskningsmessige og pedagogiske kompetanse til å bidra til kompetanseutvikling og kritisk refleksjon for de store profesjoner og yrker som fortsatt får sine fleste kandidater fra UiO. Kvalitetsreformen er et redskap for å nå dette målet, men ikke noe mer. UiO må etterspørre hvilken kompetanse samfunnet og de største yrkesgruppene mest trenger i de kommende tiår. Dessuten må vi «ut fra vår rolle, våre forutsetninger og våre idealer» klargjøre hvordan vi vil forholde oss til disse kompetansebehovene. Samfunnets behov og forventninger er ikke en norm vi automatisk skal tilpasse oss, men forhold vi må kjenne, forstå og forholde oss til. For å gjøre dette må vi sette av ressurser og opprette arbeidsgrupper internt på UiO hvor alle fakultetene trekkes aktivt inn i arbeidet. Vi mener det er i fagmiljøene forutsetningen ligger for å kunne utvikle våre idéer til håndtering av risikoen for fragmentering. Vi må med andre ord klargjøre hvordan vi selv kan etablere en bedre interaksjon mellom universitet og samfunn. Med en slik analyse i ryggen kan vi utvikle en proaktiv dialog mellom arbeidslivet og sentrale faglige/pedagogiske miljøer ved UiO. Målet er å finne frem til kompetanse, læringsinnholdog læringsformer som best sikrer at studentene utvikler en kritisk refleksjon og kreativitet som også er relevant for samfunnet.

KVALITETSREFORMEN er i utgangspunktet et godt redskap for å utvikle denne ambisjonen. Reformen er imidlertid ikke ferdig utviklet og må styrkes, både med ressurser og med innhold. Myndighetene har ikke fulgt opp med de ressurser som reformen forutsetter. Vi må imidlertid forhindre at diskusjonen om denne reformen stagnerer til en ufruktbar diskusjon om hvem som gjør for lite eller for mye og hvem som ikke får tid til å forske. Vi respekterer fullt ut at mange har hatt mye merarbeid med innføringen av reformen og at det fortsatt finnes sider ved den som ikke virker tilfredsstillende. Det vi trenger nå er gode analyser av de praktiske og strukturelle utfordringer reformen har medført og å utvikle konstruktive løsninger av problemer. Relevante justeringer vil for eksempel være at studentene får anledning til å avlegge en samlet eksamen for flere emner, slik at antallet eksamener reduseres. Det må arbeides videre for å få til varierte eksamensformer som ikke medfører økt ressursbruk. Yngre lærere, grupperledere og andre som har ansvaret for den nære studentkontakten på lavere grad må få økt oppmerksomhet og oppfølging. Vi må få til en bedre planlegging av semestrene slik at undervisning kan konsentreres, blant annet vurdere en tre-semesters organisering av undervisningen. Nok tid til veiledning på høyere grad er en forutsetning for kvalitet på masteroppgavene og vil være en viktig investering også for samfunnet. Å fullføre en masteroppgave med et godt resultat gir ikke bare god innsikt i et tema, men det gir også trening i å forstå hva problemstillinger og kritisk tolkning er.

VI VIL LEGGE OPP TIL at studentene skal kunne velge mellom en stor og en mindre masteroppgave, avhengig av om de primært vil kvalifisere seg for forskning eller arbeidslivet utenfor universitetet. En stor masteroppgave vil kunne lede direkte inn i et doktorgradsløp, mens en liten masteroppgave vil frigjøre tid til en mer yrkesmessig relevant fordypning/påbygging gjennom kurs fra andre fagområder, eller et prosjektsemester. Slike og liknende tiltak vil kunne videreutvikle og styrke kvalitetsreformen ved UiO. Vi vil prioritere dette i en ny offensiv for kvalitetsutdanning for de mange ved vårt universitet. Men i denne offensiven er det viktig å være tydelige også overfor dem som ønsker å bruke kvalitetsreformens nåværende mangler til å gjenopprette den gamle (implisitt elitistiske) orden. Tanken om å bygge ned undervisningen på lavere grad og øke karakterkravene for opptak ytterligere, innebærer en nedbygging av Universitetet i Oslo som studiested for de mange. Vi kan vanskelig tro at norske politikere ønsker seg en slik situasjon. Derfor er det en sterkt prioritert oppgave for oss som en ny universitetsledelse å komme i en konstruktiv dialog med det politiske miljøet om hvordan UiO kan være det kvalitativt sterke studiested for mange unge mennesker, både fra vårt eget land og andre nasjoner.