Ikke et yndig land

«Portland» er i alle fall et angrep på nervesystemet. Den handler om såkalte verstinger - i et bombardement av flimrende, gule bilder, støy, vold og betong.

Det er så håpløst, så. Fra vi møter Jakob (Michael Müller) utenfor fengselet, hvorfra hans bror Janus (Anders Wodskou Berthelsen) slipper ut etter soning. Og det er ikke snakk om å dra pent hjem til mor. Mor sitter i drabantbyen og glor i taket uten å bry seg, sønnene slår seg i hop med bandelederen Lasse (Ulrich Thomsen). For ham omsetter de dop og piller, som de truer fra enslige gamle i Københavns forsteder.

«Du skal kunne gjøre hva som helst uten at det plager deg,» sier Janus. Dermed er tonen satt. Vi møter et miljø uten lyspunkter, der uoppgjort gjeld betales med brukne lemmer, kniver og stoff florerer, der det å være glad i noen er så skremmende at man slår i stedet. Mellom brødrene fins riktignok kjærlighet, men kan en umoden og i bunn og grunn god gutt som Jakob overleve?

Budskapet formidles i oppjaget tempo, med skeive, mørke, flimrende bilder i sykelig lys. Du kan bli kriminell av mindre. Ingen tvil om hvordan regissør Oplev opplever «der er et yndigt land». Han overlater ingenting til seerens egen smule tankevirksomhet og forhaler noen av de mest forslitte klisjeene om drabantbylivet - som den at høyblokker automatisk fører til at man oppgir ånden.

«Portland» er et dundrende innlegg i samfunnsdebatten. Bokstavelig talt. Gruppa Sons of Cain skrider til gitarene som gjaldt det et forsøk på å gjenopplive Bibelens brodermorder. En CD-rom er utarbeidet til bruk for skoler om filmens tema. Sikkert utmerket som diskusjonsgrunnlag. På kino er det for ensporet.