Det er mange som ser verden i rødt og blått, og som tror andre gjør det også. Som avislesere, tv-tittere og samtalepartnere ser de etter tegn og markører, etter noe som skal røpe hvor de andre hører hjemme. Det er de som er særskilt opptatt av å kunne plassere merkelappene «høyrevridd» og kanskje særlig «venstrevridd», som prismet folk skal forstås gjennom. I Facebook-polariseringens tid kan det virke som om denne gruppen er økende. Det blir vanligere å se på mediene som politisk part og propaganda, snarere enn reportere og analytikere. I samme gjeng finnes de som ser anerkjennende tilbake mot partipressen, ut fra en tanke om at den var «ærligere».

Dette er sinnelaget blant kravene om flere «høyrevridde», blant de som skriver allmennkringkastede vitser så vel som de som skriver aviskommentarer. Sist ut er Aftenpostens Frank Rossavik, som skriver om behovet for veie opp for ballasten mot babord i skuta som er den norske kommentatorstanden. Både Rossavik og partipressenostalgikerne synes å ha til felles at politisk ståsted er en definerende egenskap, at ideologi er området der det er viktigst å ha et mangfold.