Ikke flere finne-på-fanesaker nå, Valgerd!

Jo Nesbø skriver om haikersyndromet.

DA JEG VAR i militæret, hendte det at jeg - etter å ha brukt dagpengene mine på helgeperm i Oslo - måtte haike tilbake til Stavern. Når en bil stoppet og jeg steg inn, mente jeg å vite hva kontrakten mellom sjåføren og meg gikk ut på: han eller hun skulle kjøre meg, og jeg skulle prate eller eventuelt lytte. Det var min rolle som haiker, den eneste funksjonen som gjorde meg berettiget til å oppta passasjersetet. Men en søndag kveld i en Mazda på E18 like sør for Drammen ba sjåføren meg vennligst holde kjeft. Vi fortsatte i dyster taushet. Helt til jeg ikke greide det lenger, til følelsen av å unnlate å fylle min haikerrolle ble uutholdelig og jeg begynte å kommentere høstregnet som falt på bilruta. Jeg ble satt av like før Holmestrand selv om jeg visste Mazdaen skulle til Skien.

I ettertid har jeg tenkt tilbake på dette som kvelden jeg oppdaget haikersyndromet.

HAIKERSYNDROMET gjenkjennes ved at personer tvangsmessig utfører unyttige handlinger for å føle seg berettiget til å eksistere, selv når inaktivitet er det som best ville gagnet dem de er ment å tjene. Jeg utformet denne definisjonen en kveld jeg satt og så en fotballkamp på TV. Lag A hadde scoret på lag B som utvilsomt hadde hatt overtaket. Slik er fotball, det er ikke så mye mer å si om det. Med mindre man altså sitter i passasjersetet. For eksempel som Scheies side- og ekspertkommentator. Da kan man ikke bare trekke på skuldrene og henvise til universets generelle kaos av tilfeldigheter, da er scoringen en logisk konsekvens av noe eksperten har sett. I dette tilfellet lag As «tålmodighet» og «lave press». Å innrømme at det egentlig bare var en konsekvens av at et skudd traff ei gresstue og spratt rart, er å undergrave sin egen ekspertrolle, det er jo noe enhver sjarlatan kunne sagt. Da lag B ved kampslutt likevel hadde vunnet 2- 1, var lag As «tålmodighet» nesten umerkelig blitt byttet ut med synonymet «passivitet». Nesten, men eksperten røpet seg på tonefallet. Det litt for hektiske, raske tonefallet til haikeren som allerede har skjønt at han ikke har noen egentlig funksjon, at han er overflødig, ja, at han juger. Men tenker at hvis han snakker enda fortere og mer, vil han kanskje likevel få sitte på helt til Stavern.

EN BAGATELL, JA VISST. Men når man først har identifisert haikersyndromet, oppdager man fort at et helt samfunn er smittet. Overdrivelser? Hah! La oss ta et aldeles tilfeldig eksempel. Myntdesign. Hvorfor må norske mynter endre utseende så ofte at vi knapt rekker å bli familiære med den forrige utformingen? Min dypt hemmelige kilde i Norges Bank mumler noe om å ligge et hestehode foran myntfalsknere, men innrømmer at den amerikanske dollaren jo har vært uendret i flere mannsaldrer, at det ikke er publikum som etterspør ny design og at, vel, ja, det kan muligens være et element av haikersyndromet her også. Norges Bank eier nemlig Den Kongelige Mynt som designer sedler og mynter, og de må jo ha noe å gjøre, ikke sant? Se det! Igjen er den unyttige haikeren satt ved rattet mens vi som eier Mazdaen bare får henge med i svingene og ta det som kommer.

DENNE TYPEN samfunnsmessige kostnader er er imidlertid bare blåbær mot de kostnadene vi påføres av haikersyndromsmittede politikere som vi har plukket opp langs veien og som kjenner at de må gjøre «noe», finne en salgbar vinnersak, hva som helst for ikke å bli dumpet før Holmestrand. Valgerd Svarstad Haugland, for eksempel, gjør som meg. Selv etter at sjåføren innstendig har bedt henne holde kjeft og bare være passasjer etter å ha pratet seg til den salgbare, men unyttige og direkte skadelige kontantstøtteordningen, plaprer hun ufortrødent videre som om det har vært en suksess. I Dagbladet 30. juni sier hun uten blygsel at KrF synker på meningsmålingene fordi de ikke har noen lett salgbar «vinnersak» à la kontantstøtteordningen, og at utfordringen er å finne en. Nei, nei! Ikke flere finne-på-fanesaker nå! Vi vet jo hvem som må betale den samfunnsøkonomiske regningen for denne desperate søken etter en eksistensberettigelse. Uutholdelig å sitte stille? Inn til siden av veien! Alle stemmehaikere - ut!

OK. Den åndsnærværende leser vil allerede ha sett paradokset. Om en haikersyndromrammet person er en som utfører unyttige tvangshandlinger for å føle seg eksistensberettiget, hva er da en spaltist som denne, som hver fjerde uke tvangsmessig leverer en ny mening mot betaling? Vel, det beviser bare det jeg sier, at det helvetes syndromet er overalt og at du ikke kan stole på noen. Og i spaltisters tilfelle er sykdommen som regel kommet så langt at vi ikke lenger er i stand til å holde kjeft. Så her er mitt råd: Ikke plukk opp haikere med desperate blikk nord for Holmestrand. Nok sagt.