FLU HARTBERG
FLU HARTBERGVis mer

Ikke for å skryte altså, men jeg tror jeg tilhører feministeliten

HELGEKOMMENTAREN: Noen ganger går jeg ut av rekkehuset og tar bussen til byen, forkledd som en helt vanlig dame.

Kommentar

Noen ganger, sånn ganske nøyaktige fem dager i uka, står jeg opp 07.00, smører matpakker til ungene og tar ut av oppvaskmaskinen. Deretter hiver jeg i meg en brødskive og en kopp kaffe, stående, mens jeg skummer overskriftene på nettavisene. En halv time senere går jeg til bussen for å dra på jobb. Der sitter jeg, forkledd som folk flest, og er eliten.

Ikke for å skryte, men jeg tror altså jeg tilhører feministeliten. Altså de som er bedrevitende tilhengere av likestilling, offentlig finansierte ordninger som fødselspermisjoner og barnehager, for ikke å snakke om selvbestemt abort. Siden dette er en elite som, ifølge kvinnen bak begrepet, verken er knyttet til inntekt (i mitt tilfelle 580 000 kroner), bosted (uoppussa rekkehus) eller formue (0), så er det kanskje ikke den mest eksklusive eliten som finnes. Men i mangel av noe bedre, så får dette duge.

Mens jeg sitter på bussen, omgitt av det som statistisk sett er andre elitefeminister, altså kvinner som stemmer et sted på venstresiden – som er alle andre partier enn Frp og utgjør cirka 90 prosent av norske kvinner – lurer jeg på hvordan feminist plebeierne har det.

Sylvi Listhaug for eksempel, som ikke tilhører eliten, fordi hun er statsråd. Eller Celina Midelfart, som ikke engang er feminist fordi hun «aldri har vært diskriminert» – i og med at noen, muligens en usynlig hånd, sørget for at hun ble født millionarving i ei tid da kvinner hadde lik arverett som menn og lovverket for lengst var endret slik at også kvinner kunne drive handel. Antakelig er også Vendela Kirsebom for folkelig til å kunne vanke i mine kretser.

Den tidligere fotomodellen som syns det ble for slitsomt med svensk au pair, «det var nesten som å ha et familiemedlem», fikk heldigvis løst den litt leie situasjonen da hun fikk filippinsk hushjelp i stedet – en kvinne som var «diskré og behagelig» å ha rundt seg. Vi i eliten er glad for at det ordnet seg. Såpass storsinn har vi overfor dem som sliter med utfordringer som er så langt fra våre liv at vi aldri har tenkt at det kunne være et problem.

Hvis noen spør meg om hva som er det beste med å tilhøre feministeliten, må jeg være så ærlig å si at jeg er så vant til dette livet at jeg er blind for privilegiene mine. Men hvis jeg absolutt må svare, så må jeg vel trekke fram muligheten til å være hjemme med barna når de er små, samt ganske rause ordninger ved barns sykdom, og at jeg – med den største selvfølge – kan kreve samme lønn for jobben jeg gjør som en hvilken som helst mann.

Når sant skal sies, så syns jeg også det er en fordel å ha myndighet over mine egne penger, sånn at jeg – og jeg må innrømme at det skjer – av og til kjøper meg noen litt unødvendige sminkesaker eller sko på salg uten å fortelle mannen min nøyaktig hvor mye det kostet. I mine kretser, hvor det er helt vanlig at far og mor er sterkt deltakende i barnas liv, er det dessuten en haug med mannlige elitefeminister. Altså menn som har vært hjemme med småunger, bygd et uendelig antall slott i sandkassa og jevnt over anser seg som rimelig kompetente omsorgspersoner.

Det er fort gjort å bli forvirret i en verden hvor ord endrer betydning fortere enn man rekker å lese avisa, og det er opp til hver enkelt å føle seg fram til hva de selv måtte mene er riktig – uavhengig av hva for eksempel Statistisk sentralbyrå måtte ha å si om saken. Man må altså ikke forveksle eliten med dem som har stor formue eller makt til å bestemme over andre mennesker.

I så fall har man ikke fått med seg regjeringens nye språklige dekreter, hvor privatskoler heter «friskoler», arbeidsledighet har skiftet navn til «omstilling» og den kvinnelige eliten er sånne som foretrekker Palestinaskjerf framfor silketørklær fra Hermès.

Vi som utgjør feministeliten utøver makt ved å gå med paroler i 8. mars-tog, framfor å gå i styremøter og dødskjedelige regjeringskonferanser. Noen av oss, de aller ypperste, jobber i 16 prosent stillinger ved sykehus og møtes i ulike elitenettverk – også kalt fagforeninger og lokale klubber – for å kare til seg høyere stillingsprosenter og til og med en hel stilling.

Jeg vet det er urettferdig at ikke alle kan få innpass i feministeliten. Men det gjelder å tenke på det som toppidrett: Ingen kan være best i alt. Og noen må tross alt være maktelite og.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen! Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukas viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag.