TERNINGKAST FEM: De brutale voldsscenene i «John Wick: Chapter 2» går i dialog med flere hundre år med kunsthistorie, skriver Dagbladets anmelder. Video: Warner Bros. Vis mer

Anmeldelse: «John Wick: Chapter 2»

Ikke for tidlig å kalle dette noen av 2017s beste actionscener

Oppfølgeren til den populære «John Wick» trekker filmvolden inn på billedkunstfeltet. 

FILM: David Leitch og Chad Stahelskis «John Wick» (2014) var en liten film som utrettet mye. Med sitt forbilledlig enkle premiss (leiemorder hevner død hund i halvannen time) og utsøkt brutale og medrivende voldsskildringer (begge regissørene har bakgrunn som stuntmenn), var den en kjærkommen påminnelse om at Hollywood fortsatt er i stand til å lage minneverdige

John Wick: Chapter 2

5 1 6

Action, thriller

Regi:

Chad Stahelski

Skuespillere:

Keanu Reeves, Laurence Fishburne, Ruby Rose, Ian McShane m.fl.

Premieredato:

10. februar 2017

Aldersgrense:

15 år

Orginaltittel:

John Wick: Chapter 2

«Djevel med en dolk i ryggen.»
Se alle anmeldelser

actionfilmer uten å ta i bruk «Fast & Furious»-franchisens svimlende budsjetter. Den uunngåelige oppfølgeren er regissert av Stahelski alene, og er en mer utflytende og konvensjonell affære enn eneren – i alle fall hva plott og struktur angår.

Verdensbygging
«John Wick»s intense driv fortsetter omlag et kvarter inn i «John Wick: Chapter 2», med det som utvilsomt vil bli stående som en av kinoåret 2017s beste actionsekvenser. Tittelfiguren (Keanu Reeves) fikk hevnet den myrdede beaglevalpen sin i den første filmen, men rakk aldri å hente sin kjære Ford Mustang tilbake fra den russiske mafiaen. Med målbevisst effektivitet lemlester han seg dermed gjennom en hel liten armé av gangstere før han slutter fred med den regjerende patriarken, og vender tilbake til et liv i ensomhet.

Å trekke seg tilbake fra leiemorderbransjen er imidlertid ingen enkel sak – særlig ikke når man har satt seg i gjeld til en lokal italiensk mafiaboss – og takket være miljøets interne æreskodeks blir Wick presset til å ta livet av sjefen for den napolitanske mafiaen. Med dette skifter Stahelski gir, og styrer fortellingen i retning av en mer konvensjonell thrillermodus, hvor fokuset ligger på å konstruere et univers som kan huse en franchise, snarere enn evigvarende actionscener.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Billedkunst
«John Wick: Chapter 2» er på mange måter for «John Wick» det «The Raid 2» var for «The Raid», altså en film som bytter ut forløperens konseptuelle enkelhet med en omfattende verdensbygging. Men der «The Raid 2» avsluttet med en halvtimelang finale som overgikk eneren i både koreografi og intensitet, trekker denne andre «John Wick»-filmen volden inn i et langt mer kunstferdig og visuelt eksperimentelt terreng.

For fra det øyeblikk et stunt i en stumfilm projisert på en husvegg på Manhattan sprenger seg ut i virkeligheten i åpningsminuttene, er det åpenbart at Stahelski har ambisjoner om å sette både «John Wick»-franchisen og actionfilmsjangeren som sådan inn i en større kunsthistorisk sammenheng. Og ved å bruke samtidskunstinstallasjoner og gamle oljemalerier til å ramme inn Wicks blodige ballett, tilfører han nærkampene og skytescenene en estetisk dimensjon som er sjelden kost i dagens Hollywood.

Blod og stil
Resultatet har likhetstrekk med både John Hyams’ «Universal Soldier»-filmer og Ilya Naishullers «Hardcore», med et lite innslag av Michael Mann i form av en forunderlig skytescene hvor lyddempere spiller en sentral rolle. Beklageligvis får ikke disse actionsekvensene dominere i samme grad som i eneren, og de mange scenene som går med til å utdype «John Wick»-mytologien bidrar mer enn noe annet til å gjøre filmen mer lik en typisk Hollywood-thriller anno 2016 enn den strengt tatt har godt av.

I lys av filmens stilistiske og koreografiske høydepunkter er det imidlertid fullt mulig å se gjennom fingrene med slike innsigelser, og når publikum forlater John Wick er det i hans siste time som fri mann, før hele det internasjonale nettverket av leiemordere kaster seg over ham. Med andre ord ligger alt til rette for en frenetisk oppfølger etter mønster av Takashi Miikes «Shield of Straw».