Ikke forsteinede autoriteter i kulturrådet

Erik Fosnes Hansen svarer på kritikk.

IKKE ALLE KOMMER HIT: Kulturrådet bestemmer hvilke sakprosabøker som blir kjøpt inn til bibliotekene gjennom innkjøpsordningen. Enhver som måtte emne at han finner en uheldig vridning i utvalgenes vurderinger, gjør rett i å si fra, skriver Erik Fosnes Hansen. Foto: John T. Pedersen/Dagbladet
IKKE ALLE KOMMER HIT: Kulturrådet bestemmer hvilke sakprosabøker som blir kjøpt inn til bibliotekene gjennom innkjøpsordningen. Enhver som måtte emne at han finner en uheldig vridning i utvalgenes vurderinger, gjør rett i å si fra, skriver Erik Fosnes Hansen. Foto: John T. Pedersen/DagbladetVis mer

Les også:
• Freddy Fjellheims kronikk: Tenk på nytt
• Sindre Hovdenakks svar: Svakt tenkt
• Freddy Fjellheims siste debattinnlegg: Til kulturrådet

DEBATTINNLEGG:
Innkjøpsordningen:
Noe av det mest forsmedelige som kan skje en forfatter, er å ikke få sin bok innkjøpt. Som kollega har jeg dyp forståelse for dette. Også som medlem i Kulturrådet med ansvaret for innkjøpsordningene, har jeg den samme forståelsen. Ofte oppstår det debatt rundt enkelttitler. Lenge før jeg ble medlem av Kulturrådet, var jeg selv med på å skrive innlegg like fylt av rettferdig harme som Freddy Fjellheims innlegg i Dagbladet den 19. februar, der han svinger svøpen over Sindre Hovdenakk, tidligere leder av Vurderingsutvalget for sakprosa. Den 28. februar retter Fjellheim mer prinsipielle spørsmål til Kulturrådet.

Hovdenakk har svart for sin del, og jeg vil med en gang si at Kulturrådet har tillit til både ham og de andre utvalgsmedlemmene. De skjøtter sitt lite takknemlige og dårlig betalte arbeid, med et enormt antall lesetimer, etter beste evne og skjønn.

Utvalgene er ikke ufeilbarlige, og pretenderer ikke å være det, heller. Spesielt Vurderingsutvalget for sakprosa har en vanskelig oppgave, fordi innkjøpet ikke er automatisk (som for skjønnlitteraturen), men selektivt. Det vil si at alle påmeldte sakprosabøker må veies opp mot hverandre. Her vil gode titler nødvendigvis komme til å stå mot gode titler. Det er ikke penger til mer enn 20- 25 prosent av dem.

Vi ber årlig om økte midler, for at ordningen skal kunne omfatte flere. Men slik budsjettet er, fører det til at mange leseverdige sakprosabøker, herunder essayistikk, ikke blir kjøpt inn. At det oppstår diskusjoner i etterkant er derfor ikke til å unngå, og Fjellheim kan være viss på at så vel Kulturrådet som utvalget merker seg dem og ønsker dem velkommen.

RÅDSMEDLEM: Forfatter Erik Fosnes Hansen. Foto: Anders Grønneberg
RÅDSMEDLEM: Forfatter Erik Fosnes Hansen. Foto: Anders Grønneberg Vis mer

Ingen utvalg skal være smaksdommere, og slik oppfatter de seg ikke heller. Men til syvende og sist er det deres skjønn som blir utslagsgivende. Dette skjønnet kan man være uenig i, og det er nyttig at noen er uenig i det, og gir begrunnet uttrykk for sitt syn. Enhver som måtte mene at han finner en uheldig vridning i utvalgenes vurderinger, gjør rett i å si ifra. Jeg er trygg på at utvalgene tar det med seg videre. De er ikke forsteinede autoriteter, men flinke folk som gjør sitt beste, med begrunnede, vanskelige diskusjoner og avveininger. De setter pris på generelle motforestillinger, men må jo også kunne stå for sine enkeltavgjørelser, som de er avskåret fra å diskutere utad.

Når det gjelder essayistikken, er det ikke kulturministeren, men Kulturrådet som avgjør om den er godt nok ivaretatt innen sakprosaordningen med sitt begrensede budsjett. Slik jeg ser det, er den det. Men jeg merker meg selvsagt Freddy Fjellheims synspunkter nøye.

Fjellheim mener at han ikke har fått gode nok svar fra Kulturrådets administrasjon. Administrasjonen og rådet legger vekt på å stå til tjeneste. Og så vidt jeg kan se av korrespondansen, har han fått både høflig og fyllestgjørende svar på sine spørsmål. Men administrasjonen kan ikke gi videre utvalgenes telefonnumre og e-postadresser. Postadressene deres finnes imidlertid på Kulturrådets nettsider.

Det gis heller ikke annet enn korte standardbegrunnelser for avgjørelsene. Dette er ikke for å gjemme seg for kritikk, men fordi det ville sprenge utvalgenes kapasitet fullstendig og dessuten sette medlemmene i en umulig situasjon, dersom de måtte gi lange begrunnelser eller gå inn i debatter rundt hver avgjørelse. Det er lett å se at dette kan oppfattes som en mangel, men jeg har vanskelig for å se en annen måte som lar seg gjennomføre i praksis.

Når det gjelder innkjøpsordningene generelt, må man veie deres ufullkommenheter mot deres overordnede nytteverdi. Når det gjelder Fjellheims bok og de andre han nevner spesielt, er begrunnelsen denne, og bare denne: De ble dessverre ikke innkjøpt fordi det ikke var penger til det, denne gang.