Ikke frydefull nok

Lett lystspill, tung regi

FILM: Den klassiske skruballkomedien fra Hollywoods gullalder på 30-tallet var breddfull av snertne replikker og vittige situasjoner, elegant iscenesatt av folk som kjente dette universet helt ned til minste, stive lillefinger. Og om det hele kunne virke overflatisk, hadde de beste av dem faktisk elementer av seriøse temaer som fattigdom, klasseforskjeller og kynisme. Uten at de ble mindre morsomme av den grunn. «Forvandling fryder» prøver å være en slik. Kanskje litt for hardt. For å kombinere flortynt stoff med blodig alvor krever ekstrem fingerferdighet, og det er det dessverre dårlig med.

Filmen er basert Winifred Watsons roman fra slutten av 30-tallet. Europa står foran stupet og London er delt i to: De som ennå husker redslene fra forrige krig, og de unge rike som ikke gjør det. Guvernanten Miss Pettigrew, deilig tragisk framstilt av Frances McDormand, enda mindre glamorøs enn vanlig, tilhører første gruppe. Arbeidsledig, sulten og med et blikk som vitner om pur desperasjon, bløffer hun seg til en jobb som privatsekretær hos en representant for gruppe nummer to: En fremadstormende ung, amerikansk skuespillerinne. Hun er like fargerik som Miss Pettigrew er grå, like tom i hodet som frøkenen er livsklok, og langt på vei like skruppelløs som guvernanten er samvittighetsfull. Forventede romantiske forviklinger inntreffer, men selv om spirituosaen flyter fritt denne spesielle dagen, blir det litt for langt mellom drammene.

I sitt forsøk på å framkalle noe som skal minne om Cole Porters vidd og P.G. Wodehouse’ humor, iblandet dypt alvor og god moral, lykkes ikke regissør Nalluri og hans stab helt. Det blir noe hektisk og samtidig baktungt over det hele.

Men 30-tallskostymene og art deco-interiørene er rålekre, pent lyssatt og uklanderlig fotografert. Det er da alltids noe.