SKOLERT: Agnar Lirhus har gode forutsetninger for å reflektere over medier, samtid og framtid. 
Foto: Kurt T. Pedersen
SKOLERT: Agnar Lirhus har gode forutsetninger for å reflektere over medier, samtid og framtid. Foto: Kurt T. PedersenVis mer

Ikke fullt så god som den kunne vært

Upresis kulturkritikk, mener vår anmelder.

||| BOK: Hemsedal om 30 år: I en svær, høyteknologisk betongbungalow omringet av vaktselskaper, bor en aldrende mann med hushjelpen sin.

På tv kan mannen og hushjelpen se at en krig har brutt ut.

Mannen klager over kameravinklene på nyhetssendingen. Selv har han tjent pengene sine innen tv: Sammen med en venn utviklet han en rekke spektakulære dramaserier, alle med realityelementer, hybrider i grenseland mellom virkelighet og fiksjon.

Sammen var seriene med på å bryte «det siste tv-tabuet, de krenka det siste ukrenkelige: nyhetene.»

Etter det var bransjen forandret for godt — det var ikke lenger «økonomisk forsvarlig å lage seriøse nyheter».

I villaen på høyfjellet sitter de to og lurer på om de skal bestemme seg for å tro på reportasjene de ser på.

IsolasjonLirhus selv har unike forutsetninger for å reflektere over mediene: Han kommer rett fra jobb som manusforfatter på «Hotel Cæsar».

Det er et modig karrierevalg for en forfatter med bakgrunn fra forfatterstudiet i Bø, og to svært kritikerroste romaner bak seg.

Sånn sett er det ikke rart det har knyttet seg store forventninger til «Mount Tupelo».

De innfris ikke helt.

Men av tekstens styrker er dette den største: I glimt gir den leseren en følelse av livet i et samfunn uten offentlighet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I «Mount Tupelo»s framtidsvisjon har politikken og den sivile sfæren kollapset, og etterlatt seg kapitalen og underholdningsindustrien på valen for å definere virkeligheten.

UoversiktligLirhus nyter åpenbart godt av skoleringen fra «Hotel Cæsar» (og det er ikke ment som annet enn en helhjertet kompliment): Han skriver tight og dynamisk, med setninger som vet akkurat hvor de skal.

Det gjør det desto mer overraskende at boka som helhet framstår som ute av fokus.

Gjennom korte klipp alluderer teksten til en serie temaer og forløp: Fasene i klodens forfall, forholdet til vennen Peder, som går under i presset rundt tv-produksjonene, opprøret som truer utenfor, relasjonen mellom den aldrende Alf og hushjelpen, spørsmålet om virkelighetens vesen, scener fra Alf og Peders tv-serier, minner om foreldrene og oppveksten, kapitalismekritikk, mediekritikk, kjærligheten til kona Kari som døde, strukturene bak enklaven på Hemsedalsfjellet, Alfs latente ubehag overfor seg selv, framtida, fortida, «de hermetiske forestillingene mine».

Mange av scenene gnistrer, men for mange virker også uforløste. I tillegg står de i veien for hverandre: Leseren får ikke egentlig tid til å investere egne følelser eller fascinasjon i fortellingene som rulles opp.

For en roman som ønsker å gi inntrykk av at den behersker alle kulturindustriens kunster, burde det vært et faresignal.

Anmeldelsen sto på trykk i Dagbladet 17. august 2009.

Ikke fullt så god som den kunne vært