Ikke fullt så supre superhelter

«Marvel: Ultimate Alliance 2» er en utdatert blåkopi.

||| IGJEN TAR VI et skråblikk på en verden full av sosiopater, mutanter, supersoldater og rike industrimagnater med for mye tid på hendene. Vil denne omgangs rollespillharselas med superhelter vise seg å være et minneverdig gjensyn, eller lider formelen av å være aldri så lite utdatert?

Som sin forgjenger er «Marvel: Ultimate Alliance 2» et actionrollespill, lik de gamle «Diablo»- eller «Baldur's Gate»-spillene, der man ser sine figurer via et fugleperspektiv, og gjennom «hack'n'slash»-aktig knappemosing denger horder av fiender for oppgraderingspoeng til å utvide ferdigheter og krefter.

«MUA2» baserer seg løst på tegneseriegigant Marvels «Civil War»-saga (2006-2007),  som hadde ringvirkninger utover alle superheltuniversene. Etter noen uheldige hendelser (framprovosert av Nick Fury) krever særdeles mange sivile liv på amerikansk sokkel går Iron Man, alias Tony Stark, i bresjen for at alle helter skal registrere seg og la seg avmaskere.

Captain America hevder dette er et brudd mot grunnloven og superhelters frihet(!) til å skjule sine alter ego, og mener på sin side den eneste patriotiske akten er å stå imot.

I MOTSETNING TIL tegneserien benytter spillet seg mer av denne «borgerkrigen», der superhelter som Spider-Man og Wolverine posisjonerer seg på hver sin side, som et bakteppe for å splitte den ultimate alliansen midtveis ut i spillet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

De som hadde forventet seg en full adaptasjon (det hadde for øvrig vær stilig) kommer dessverre til å bli skuffet. Vicarious Visions har benyttet seg av sin artistiske frihet til å utlaborere en i utgangspunktet noenlunde interessant historie - med implisitte hint til oppgjør med superheltrollen i et post 9/11-landskap - til noe langt kjedeligere og forutsigbart.

Hvilken side du velger å slutte deg til i spillet (at noen i det hele tatt ønsker å støtte den klysa Iron Man kommer jeg aldri til å forstå) har noe, men minimalt å si for hvordan spillet utformer seg for deg.

Alliansen splittes for bare å samles igjen mot slutten, og spillet konkluderer med en «happy ending» som bare oppnår oppgitte sukk fra denne kanten.

MEN UTVIKLEREN SKAL ha klapp på skulderen for å inkorporere såpass mange referanser fra «Civil War»-historien som de har gjort, og de som tross alt har lest tegneserien vil nok finne gjenkjennelsesgleden velkommen.

På benken denne gangen sitter hele 24 superhelter. The Fantastic Four er tilbake, sammen med et utvalg X-Men som overnevnte Wolverine, Storm, Gambit, Iceman og Jean Grey.

Spider-Man-antagonister Venom og Green Goblin (endelig!) er også spillbare, og personlige favoritter Deadpool og Daredevil gjester alliansen nok en gang.

UNDER SPILLET DULTER man borti kjente og mindre kjente helter fra Classic-, New-, og Young Avengers, Shield, Thunderbolts og endog skrullinger fra reality tv-programmet «New Warriors».

Det er forståelig at man ønsker å variere spillerstabelen fra forrige spill, men noen figurer som Blade, Dr. Strange og Silver Surfer savnes likevel (og hvor blir det av en spillbar Nightcrawler?).

Stemmeleggingen er relativt god, og spesielt gir David Kaye (Clank, Nathan «Resistance» Hale) dybde til det som fort kunne vært en uinteressant Captain America.

Jeg blir derimot spesielt skuffa over at den fremrangende presentasjonen med ultrafete cgi-snutter og stilrene menyer dessverre ikke bærer over på selve gameplayet.

SOM I FORGJENGEREN kan man til enhver tid benytte seg av fire karakterer, og slår man sammen karakterer fra samme univers, eller med samme attributter, tillegges man ekstra helsepoeng eller utholdenhet - eksempelvis vil kombinasjonen av fire kvinnelige heltinner gi deg en Femme Fatale-bonus.

«Fusion»-krefter er et nytt tillegg i MUA2, og med denne egenskapen kan to helter kombinerer kreftene sine til et heidundrende spesialangrep. Den innledende wow-følelsen man får av å bruke disse kreftene i førsten endrer seg imidlertid når man ser at det som skulle ha vært et femhundretalls ulike angrep simpelthen blir gjentakende riff av fem-seks temmelig like angrep:

Kombinerer du for eksempel angrep av Storm og Gambit, Storm og Deadpool eller Storm og Human Torch vil resultatet alltid være en tornado, da enten med kinetisk energi, granater eller flammehav. Variasjon viker plass for rutine, og du ender opp med å se mye av det samme.

NIVÅDESIGNET TAR TYDELIGVIS sitt stikkord fra dette, for det er utelukkende og uutgrunnelig ufattelig uinteressant - både form- og grafikkmessig - og står i sterk kontrast til de fargerike figurene du får hendene på. Man går gjennom de samme, trange, metalliske korridorene gang på gang på gang, og selv et potensielt grafisk lyspunkt som Black Panthers jungel fremstås som gørr kjedelig.

1

Med enkelte hederlige unntak, som kampen mot gigantiske Yellow Jacket, er armeen av soldater i robotdrakter og minibosskamper gitt samme ensformige behandling som nivådesignet (les: monoton kanonføde).

Sekvensen med det iscenesatt terroristangrepet på trappene til Capitol Hill, der man eksempelvis bruker The Thing til å kaste politibiler på Titanium Man sine håndlangere, er derimot et av veldig få gullkorn det går altfor lang tid i mellom.

OPPGRADERINGSSYSTEMET, en viktig del av alle rollespill, ønsker nok gi inntrykk av å være dyp, men oppleves relativt grunt. Jeg ble oppmerksom på muligheten til selv å detaljoppgradere figurer først en tredjedel uti historien, da spillet har en standardfunksjon som gjør dette automatisk for deg i utgangspunktet.

Jeg opplever denne tilnærmingen litt fordummende, og RPG-fantaster vil nok gå sultne fra bords. Andre eksempler på overflatiske RPG-elementer er de sporadiske samtalene man plutselig deltar i med spillets helter og skurker, der man velger en aggressiv, diplomatisk eller defensiv holdning. Disse samtalene virker som påklistrede og billige måter å utvide historien på.

Å delta i disse samtalene kan derimot tjene deg modifiseringsmedaljer. Disse medaljene, som man også kan plukke med seg fra de forskjellige nivåene, bidrar til å gi angreps- eller defensive bonuser til gruppa som en helhet, men bare tre medaljer kan benyttes til en hver tid og effektene er minimalt merkbare.

Jeg føler spillet er flinkere enn forgjengeren til å gi deg insentiv til ikke å bare spille med dine fire personlige favoritter, da man har mulighet til å låse opp ekstra kostymer ved å nå spesifikke mål med hver og en av figurene.
Blant heltene har Spider-Man det desidert feteste alternative kostymet - det samme han får av Iron Man i «Civil War» - men jeg merker meg at det ene ekstra kostymet per karakter er rent kosmetisk i forhold til forgjengerens tre, modifiserbare kostymer.

VIDERE SLITER «MUA 2» med en rekke tekniske problemer, for eksempel at figurer setter seg fast, mellomsekvenser ikke igangsettes eller at spillet ved gjentatte anledninger fryser seg. Men takket vær en relativt stabil autolagringsmekanisme frembringer sannsynligvis ikke det å restarte spillet noen Hulken-aktige reaksjoner.

Jeg kjenner likevel noen ganger det grønne monsteret ulme under huden på meg når jeg må forholde meg til spillets ekstremt begrensede og dustete kamera.

En runde «MUA 2» erfares som særs rotete. Man kan ikke lenger kontrollere atferden til computerstyrte spillere når man spiller alene, og de tre heltene du selv ikke spiller springer bare rundt og dreper ting på måfå.

Dette blir spesielt merkbart med fire figurer (langt verre hvis disse er styrt av deg og tre kompiser) som til en hver tid spammer skjermen med signaturangrepene til eksempelvis Iron Fist, Ms. Marvel, Luke Cage eller emo-Speed Ball (Penance).

Hiv innpå «trigger-happy» superskurker, det begrensede kameraet og hyppige «fusion»-krefter, og opplevelsen er svimlende for å si det mildt. Forestill deg å henge fastbundet opp ned i et grantre, på nyttårsaften klokka 12 under ei salig champagne- og pillerus, og du begynner å nærme deg.

JEG HAR FOR ØVRIG ikke fått til å spille «MUA 2» over nett fordi det tilsynelatende aldri finnes åpne spill som passer min profil, eller fordi jeg til stadighet blir kastet ut av lobbyer selv på spill jeg selv starter. Stort minus, dette, og jeg håper virkelig en patch kommer fort som svint.

Det eneste som drev meg til å fullføre spillet var å finne de bortgjemte artefaktene som åpnet opp Thor og Hulken til normal spilling. Disse to figurene er for øvrig, sammen med Songbird, ubalansert sterke, og det slår meg at de er «gjemt» bort på denne måten fordi de ellers ville gjøre første gangs gjennomspilling altfor simpelt.

NEI, RENT PERSONLIG er det eget nerderi som redder spillet for undertegnede. Hadde jeg ikke hatt et varmt forhold til Marvel-universet vil dette lett blitt (super)helt horribelt. Heldigvis kan man som i forgjengeren finne underholdende trivia-minispill innimellom oppdragene, og greia kjennes ut som en superheltversjon av Buzz (når skal vi få det da, Sony? Humm?).

Det å hamre løs på kontrollen og sende cyborger flygende er tidvis morsomt på kort sikt, men den repeterende actionrollespillformelen «MUA 2» baserer seg på begynner for alvor å vise sin alder.

DET JEG IKKE KAN fatte og begripe er hvorfor utvikleren har brukt hele tre år på å lage en blåkopi av forrige spill, og det attpåtil en dårligere etterligning. Til syvende og sist føles «MUA 2» veldig 2006 ut, og imponerer svært lite både i grafikk- og gameplayveien.

Idet hans vibraniumlegerte skjold suser av gårde mot en stakkars Latveriansk terrorist, kan man høre Captain Americas arrogante utrop: «America never comes second!» Men dessverre Cap, med «Marvel: Ultimate Alliance 2» kommer dere ikke nærheten av pallen en gang.

Ikke fullt så supre superhelter