Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Henie Onstad: New Visions

Ikke gå glipp av denne!

Henie Onstads første fototriennale er forvirrende og tiltrekkende på samme tid, og en nærmest akutt relevant framvisning av samtidig kunstfotografi.

SKULPTURELL KROPP: Ingrid Eggens mange variasjoner over hender og kropp som skulpturer er alltid et høydepunkt, uansett sammenheng. Til venstre Sara Cwynars «96 Pictures of Sophie 1, 2 and 3», som spiller løselig rundt standardiseringen av fotografi i moteproduksjonen. Foto: Arve Rød
SKULPTURELL KROPP: Ingrid Eggens mange variasjoner over hender og kropp som skulpturer er alltid et høydepunkt, uansett sammenheng. Til venstre Sara Cwynars «96 Pictures of Sophie 1, 2 and 3», som spiller løselig rundt standardiseringen av fotografi i moteproduksjonen. Foto: Arve Rød Vis mer

Tre flunkende nye og likt lakkerte elbiler møtte meg utenfor inngangen til Henie Onstad, idet jeg ankom kunstsenteret i forrige ukes altfor varme vintersol. Parkert side om side, sto de i «pole position», med fronten vendt utover, klare til å rykke ut i verden.

Bilene, åpenbart et sponsorsamarbeid med senteret og en lokal bilforhandler, er dekorert med plakatdesignet til Henie Onstads storsatsing denne våren: den aller første utgaven av en norsk triennale for fotografi. Utstillingens tittel, «New Visions», er skrevet i rød font over lilla-rosa bunn og repetert i rader nedover, men tøyd og vridd som i en hvirvel slik at den grovpikselerte fonten liksom stuper eller roterer foran øynene. Svosj!, sier plakaten.

STJERNE: Tyske Wolfgang Tillmans har vært en av de mest framtredende i internasjonal fotokunst i en årrekke. På Henie Onstad er han eldstemann, og representert med flere verker som dveler ved hverdagsobjekter og fotografiske prosesser. Foto: Arve Rød
STJERNE: Tyske Wolfgang Tillmans har vært en av de mest framtredende i internasjonal fotokunst i en årrekke. På Henie Onstad er han eldstemann, og representert med flere verker som dveler ved hverdagsobjekter og fotografiske prosesser. Foto: Arve Rød Vis mer

Designet signaliserer dynamikk, flyt og foranderlighet; noe tøyelig, fragmentert og oppløst; noe samtidig og i øyeblikket. Hensikten er naturligvis å i korte trekk antyde noe om hva fotografiet er, i vår digitale og hypermedierte tid. Triennalens fulle overskrift utfyller: «New Visions. The Henie Onstad Triennal for Photography and New Media». Nettopp det siste, nye medier, er et sentralt anliggende for kurator Susanne Østby Sæther i samarbeid med Behzad Farazollahi og Christian Tunge fra det kunstnerstyrte galleriet Melk: Hvordan fotografiet er uløselig knyttet til ny teknologi, både i form av de rent faktiske mulighetene som ligger i utviklingen av ulike teknikker for avbildning, men også hvordan denne teknologien former og påvirker verden rundt oss og hvordan den i neste omgang former oss selv og våre tolkninger av denne verdenen.

Det er en gjensidig runddans i apparaturenes og algoritmenes favntak, som gjør tilværelsen stadig mer kompleks og uangripelig, men også, for mange av oss, samtidig mer interessant og i positiv forstand utfordrende å tolke og forstå. «New Visions» svarer på utfordringen å vise den fotografiske responsen på denne virkeligheten, slik den arter seg blant kunstnere.

Jeg fikk en grundig omvisning av Sæther i forkant av pressevisningen da ikke alle verkene var ferdig installert, noe som muligens la litt ekstra til kompleksiteten. Men det umiddelbare inntrykket av «New Visions» er av en nærmest akutt relevant og bred framvisning av de ulike estetiske posisjonene og tekniske virkemåtene innen samtidig kunstfoto, stort sett representert gjennom unge, internasjonale kunstnerskap.

KVINNEMØNSTRE: Hannah Whitaker framstiller kvinnekroppen i kombinasjon med mønstre og repetisjoner av grafiske former, som er framstilt gjennom å legge ulike objekter direkte inn i storformatkameraet. Hennes «Speak» pryder også forsiden på boka «Why Photography Now?» som er utgitt i forbindelse med utstillingen på Henie Onstad Kunstsenter. Foto: Arve Rød
KVINNEMØNSTRE: Hannah Whitaker framstiller kvinnekroppen i kombinasjon med mønstre og repetisjoner av grafiske former, som er framstilt gjennom å legge ulike objekter direkte inn i storformatkameraet. Hennes «Speak» pryder også forsiden på boka «Why Photography Now?» som er utgitt i forbindelse med utstillingen på Henie Onstad Kunstsenter. Foto: Arve Rød Vis mer

Det er 31 av dem på Henie Onstad. Fem er norske, en prosentvis høy andel med tanke på prosjektets åpenbare internasjonale ambisjoner, men rimelig med tanke på at utstillingen er produsert og foreløpig utelukkende planlagt vist på Høvikodden. Det er for øvrig ikke noe som helst å si på kvaliteten på kunstnere som Torbjørn Rødland, Linn Pedersen eller Ingrid Eggen, og det er i seg selv interessant å kunne måle framstående norske fotokunstnere mot feltet av internasjonalt etablerte og unge hot shots.

De unge lovende, og for meg for det meste ukjente, er i klart flertall. Det er også naturlig, i og med at utstillingen er ment å være så oppdatert på siste nytt innen den kunstfotografiske diskursen som mulig. Lucas Blalock og Hannah Whitaker vil de oppmerksomme kanskje kjenne igjen fra tidligere utstillinger på oslogalleriene Peder Lund og Golsa. Eldstemann, og den eneste egentlige stjernen i dette feltet, tyske Wolfgang Tillmans, er så vidt fylt femti. Franske Lucile Boiron er 29, og yngst. Hennes bilder i utstillingen er feministiske refleksjoner over den fotografiske framstillingen av kvinner, og hvordan denne i stor grad er tuftet på ungdommelige idealer. Kanskje ikke det mest intrikate utgangspunktet, med tanke på utstillingens overbygning, og hennes nærbilder av aldrende hud og hår i kombinasjon med detaljer av råtnende frukt blir litt banale i sammenhengen.

Det er i så fall ett av få verker som påkaller akkurat den dommen. «New Visions» som helhet er alt annet enn banal. De fleste av de 150 utstilte verkene er både visuelt og innholdsmessig ansporende, forvirrende og tiltrekkende på samme tid.

Fotografiet er naturligvis det kunstuttrykket som kommer tettest på våre egne livserfaringer, i og med dets status som allestedsnærværende i både estetisk og teknologisk forstand, fra Instagram og iPhone til Kveldsnytt. Kunstnere i vår tid bruker fotografiet til å «utforske våre stadig mer datagenererte, informasjonsmettede og automatiserte omgivelser», slik Sæther skriver i et essay i den nyproduserte boka «Why Photography Now?», som følger utstillingen. Selve utstillingstittelen er en referanse til en av fotokunstens pionerer, den ungarske Bauhaus-profilen Lázló Moholy-Nagy, og hans «nye visjon» for fotografiet i den moderne maskinalderen. Moholy-Nagys tanke om kameraet som nærmest et verktøy for overlevelse, er i våre dager blitt tifold intensifiert i fortolkingen av en verden der skillet mellom natur og kultur, kropp og teknologi blir stadig mer uklart og for mange uhåndterlig.

«Fotografi» er følgelig også en stadig mer innholdsrik sekkebetegnelse som rommer alt fra tredimensjonale objekter og installasjoner til hologrammer, projeksjoner og digitale manipulasjoner. De kan være rett fram fargeprint på papir og montert i ramme, eller bakt inn i betong og jern og etterlatt i utendørs i månedsvis, slik vi ser dem i Letha Wilsons landskapsfotografier fra den amerikanske ødemarken. Her smeltes motivene i bildene og selve fotografiets fysiske materialitet sammen på en måte som til slutt gjør det vanskelig å skille hva som er hva.

Wilsons bidrag er del av flere i utstillingen som dveler ved vårt forhold til naturen og sivilisasjonens overlevelse, og er blant utstillingens sterkeste bidrag. Legg også merke til Timur Si-Qins store skogsmotiver montert i lysbokser, som riktig boltrer seg i grenselandet mellom et syntetisk og naturlig landskap. Eller danske Johan Rosenmunthes relieff-aktige og skulpturelle variasjoner over et bikubemønstret materiale, der fotografiet inngår bare som én bestanddel blant mineraler, kullbiter og menneskeskapte gjenstander, i en slags materiell framtidsdystopi.

FRAGMENTERT KROPP: En av «New Visions» avdelinger er viet refleksjoner omkring kroppen i den høyteknologiske alderen. B. Ingrid Olsons selvportretter viser en fragmentarisk og splintret utgave, i miks med diverse speil og syntetiske materialer. Foto: Arve Rød
FRAGMENTERT KROPP: En av «New Visions» avdelinger er viet refleksjoner omkring kroppen i den høyteknologiske alderen. B. Ingrid Olsons selvportretter viser en fragmentarisk og splintret utgave, i miks med diverse speil og syntetiske materialer. Foto: Arve Rød Vis mer

Ikke alle verkene plasserer seg så åpenbart i det Sæther omtaler som et eksperimentelt og utvidet felt for fotografiet, som disse. Man kunne derfor se for seg seg at kuratoriatet ville falle for fristelsen til å overby det grensetøyende i verkene, som i mange tilfeller opptrer mest som subtile grep i kameraets og algoritmenes indre, og gi også utstillingssalene mer svosj i presentasjonen. Men «New Visions» er overraskende sober og tradisjonell sett med utstillingstekniske øyne, noe som gir ro og nødvendig oversikt i seeropplevelsen for de av oss som ikke har doktorgraden i samtidsfotografi. Resultatet er en utstilling som er både lærerik og utfordrende nok til at den går inn på programmet for det man absolutt ikke må gå glipp av denne kunstvåren.

Hele Norges coronakart