EN DEL TJENESTEMENN og politikere i Sverige uttrykker seg gjerne i politisk korrekte fraser om kriminaliseringsloven som ble innført i 1999, til tross for at de ikke har noe som helst belegg for sine påstander. Snakker man med politiet som spaner på mistenkte for menneskehandel, eller sosialarbeidere som treffer og hører på sexselgere, opplever man at de har et helt annet bilde av situasjonen og helt andre synspunkter enn deres sjefer. Men de kommer ikke fram i lyset og offentligheten, de dysses ned.

En ny rapport fra Organisationen för migrationsforskning, IOM, som kom i februar viser at menneskehandel fortrinnsvis handler om tvangsarbeid innen andre områder enn prostitusjon. Rapporten betoner behovet for en sterkere beskyttelse av migrasjonsarbeidere da forskning tydelig viser at menneskehandel er koblet til migrasjonspolitiske tiltak. Men det mest interessante er at menneskehandel framfor alt skjer med formål om utnytting innen jordbruk, bygningsarbeid, hjem- og husarbeid, og ikke på langt nær i like høy grad med formål om seksuell utnytting.

DET ER DERFOR ikke logisk å argumentere for kriminalisering av sexkjøp som relevant i kampen mot menneskehandelen. I begynnelsen ble heller ikke kriminaliseringsloven i Sverige begrunnet med at den skulle fungere som et våpen mot menneskehandel, men med tida har argumentene beveget seg i den retningen. Dette har skjedd fordi de radikalfeministiske ideene som loven opprinnelig bygde på har blitt utfordret stadig mer, og dermed har menneskehandel blitt koblet inn i forsvaret for loven. For alle er jo imot menneskehandel, og derfor forsøker man å møte kritikken på det nivået. I Sverige har ikke kriminaliseringsloven vist seg å være en lov som rammer menneskehandelen. Det er det andre lover, tiltak og fokuserte ressurser som gjør.